Hopp til innhold

Blogg

Lenge har det vært flertall i Stortinget for at Norsk Tipping skal få fortsette å ha enerett på kasinovirksomhet i Norge. Når det er sagt har fortsatt online kasinoer fra utlandet muligheten til å levere sine tjenester til norske kunder. Noen politiske partier ønsker å stramme inn reglene for utenlandske aktører enda mer, mens andre vil oppheve Norsk Tippings monopol fullstendig. I dag er det ikke vanskelig å finne et utenlandsk online casino til tross for Norsk Tippings monopol.

Slike monopol løsninger har vært populære i Norge. Ikke bare for Norsk Tipping, men også for eksempel Vinmonopolet som har monopol på drikker med høyt alkohol innhold. Alkohol og gambling er to ting som mange land har valgt å regulere ganske strengt for å redusere de potensielle skadene som avhengighet kan medføre for befolkningen, og den norske tilnærmingen med monopol har vært ganske effektiv.

Hvem vil ha sterkere reguleringer?

Den minst overraskende tilhengeren av sterkere reguleringer er KrF, det er som forventet. I tillegg har AP sagt at de vil være strengere mot utenlandske spillselskaper, og nå som AP er dominerende parti i dagens sittende regjering kan det hende de vil gjøre noe med dette. Både KrF og AP mener at dette er en nødvendighet for å forebygge og hjelpe folk som er spillavhengighet. De mener at Norsk Tippings monopol bør bli sterke slik at man får mer kontroll og tjene mer penger til de gode formålene som Norsk Tipping støtter.

Disse partiene har spesielt vært opptatt av at disse utenlandske online kasinoene driver aggressiv og ulovlig (ifølge norske lover) markedsføring rettet mot norske kunder. De ønsker å gi lotteritilsynet myndigheten og resursene som er nødvendig for å sterkt redusere eller fullstendig stopper denne virksomheten.

Hvilke tiltak kan man ta for å stoppe utenlandske online kasinoer?

Lotteritilsynet vil sannsynligvis være de som vil være ansvarlige for å gjennomføre disse tiltakene dersom de blir vedtatt. Eksempler på tiltak som har blitt foreslått av KrF og AP inkluderer ting som å fjerne all reklame disse selskapene sender på TV, og å blokkere både betalinger og IP adresser til kasinoene. I tillegg vil noen (hovedsakelig KrF) at Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) skal slutte fullstendig å investere i alle former for gambling, dette tiltaket er ikke for å redusere bruken av online kasinoer i Norge, men av etiske årsaker.

Hva mener de online kasinoene selv om saken?

For online kasinoer er Norge et drømmemarked, dette er blant annet fordi Nordmenn har mye penger de har råd til å spille med. I tillegg til at det er mye penger å hente kan også spillselskapene unngå å betale skatt til Norge (ikke nødvendigvis lovlig, men definitivt en vanlig praksis). Dette er grunnen til at mange online kasinoer markedsfører direkte mot Nordmenn. Ettersom at staten ikke har kunnet stoppe denne markedsføringen har online kasinoer nå antatt at de bare kan gjøre som de vil, og det er blitt et stort antall online kasinoer som kjører store markedsføringskampanjer mot det norske markedet for å konkurrere mot andre online nettkasinoer. Monopolet til Norsk Tipping er med andre ord ikke i realiteten et monopol når det gjelder online aktivitet.

Hva mener opposisjonen

Høyre er kanskje ikke i regjering lengre, men de har fortsatt noe de skulle sagt som en av de største partiene i Stortinget. Høyre har også delt AP sin mening om at Norsk Tippings monopol må beholdes og beskyttes. Da Høyre var i regjering sammen med KrF ville de ikke la KrF innføre strengere tiltak, og de hørte heller ikke på AP sine anbefalinger, men de lovet at saken skulle bli gjennomgått på nytt innen kort tid da bransjen er under konstant utvikling. Det er to opposisjonspartier som har sagt at de ikke ønsker å videreføre dagens monopol, og det er Venstre og FrP. Så du har to valg dersom dette er en kjernesak for deg.

I Norge hersker det et spillmonopol, dette betyr at kun noen få har lov til å tilby pengespill på nett, dette er Norsk Tipping og Rikstoto som begge er statlige kanaler. Allikevel er det tusenvis av nordmenn som spiller på nettcasinoer og pokersider på nettet. Men, er dette lov?

Ja, enkelt og greit så er det helt lov å spille poker på nett med og uten penger. Spillmonopolet regulerer at det kun er noen få som kan tilby pengespill i Norge, dette betyr også over nett dersom det driftes fra Norge. Så når du har fått med deg det siste av nyheter og tips om poker og spiller på en utenlandsk tilbyder sine nettsider er du helt innenfor regelverket. De befinner seg jo tross alt ikke innenfor Norge og du er å regne som på «deres plass».

Og, ettersom norske myndigheter jo ikke kan hindre dette, og du ofte finner bedre utvalg og avkastninger på de utenlandske selskapene så er det stadig flere nordmenn som foretrekker dette alternativet istedenfor det som tilbys av Norsk Tipping.

Lovlig, men komplisert

Men, regelverket har blitt strammet inn ovenfor de utenlandske selskapene og det er langt fra like enkelt for poker og nettcasinosider å markedsføre seg her i Norge nå lenger. Det er også begynt å bli mer og mer vanskelig for norske spillere å sette inn penger hos disse selskapene da lotteritilsynet har pålagt banker i Norge å sperre for pengetransaksjoner fra nordmenn til utenlandske spillselskaper. Dette betyr ikke at det er forbudt: Det er bare langt vanskeligere, og med en elektronisk lommebok, som heller ikke er ulovlig, kommer norske spillere seg rundt denne hindringen.

Alt i alt så kan vi konkludere med at om du ønsker å spille poker på nett så er dette lovlig, også dersom du ønsker å spille for ekte penger. Det som kanskje er noe ironisk, er at du må skatte av eventuell gevinst. Det er lovpålagt å opplyse om alle gevinster over 10 000 kroner til skattemyndighetene, og disse vil så ta stilling til spørsmålet om du må betale skatt av gevinsten.

Det bør derimot ikke hindre deg fra å spille poker eller casinospill på nett dersom du ønsker dette. Det er helt lovlig, og du kan lett omgå ulike hindre som er forsøkt satt opp. Det er rett og slett bare litt markedskrig mellom statlig aktør og utenlandske selskaper om en skal sette det på spissen, for merk at markedsføring er hva det krangles om.

 

Politikk er en viktig del av samfunnet vårt, og selv om det kan være vanskelig å finne ut av hvor man står og hvilket parti man skal stemme på, er det utrolig viktig at man engasjerer seg. Det er forståelig at dette kan være litt overveldende, for det er mange partier og ofte føler man ikke at man er helt enig med noen. Men selv om det krever litt innsats å sette seg inn i, er det verdt å gjøre det, for demokratier er noe vi skal ta vare på, og din rolle er like viktig som alle andres – så her får du litt hjelp til å finne frem til hvilket pari som er det rette for deg.

Det å finne frem til hvilke parti man skal stemme på, er ikke bare, bare for alle. Noen av oss har vokst opp i familier der man har snakket mye om politikk, men dette er langt fra normen, og hvis alt man vet om politikk kommer fra enten samfunnsfag eller media, er det ikke så rart at man kanskje føler at det ikke nytter å engasjere seg – men det gjør det, og det å finne ut av hvilket parti du vil stemme på, er et bra sted p begynne. Men hvordan går du frem? Les videre her!

Strømmetjenester kan hjelpe deg

Nei, det er kanskje ikke akkurat det du hadde trodd, men dette er faktisk et godt tips! På strømmetjenester kan du nemlig finne utallige dokumentarer, serier og stand-up som handler om politikk eller som har en politisk undertone, og dette kan faktisk være en mye mer naturlig inngang til å finne ut av hvor du står politisk enn å bare lese partiprogrammer. Strømmetjenester gir deg nemlig en mye mer nyansert inngang til politikk og tar deg mye nærmere kjernen av det det handler om – i stedet for partienes egne formuleringer. Og med mobilt bredbånd kan du se dem hvor som helst, når som helst!

Bruk en valgomat13

Et annet godt tips er å bruke en valgomat. Dette er spesielt nyttig hvis du står mellom flere forskjellige partier på for eksempel den venstre siden eller den høyre siden av politikken. Dette er nemlig et verktøy som i høy grad kan hjelpe deg med å avsløre nyanser mellom partiene og gjør det lettere for deg å finne ut av hva du skal stemme, sånn helt konkret. For det er for eksempel mange partier som ligner hverandre mye, men det er alltid nyanser mellom dem, og det er ofte disse som er avgjørende.

Snakk mer om politikk

Vi hører ofte at vi ikke skal snakke om politikk, men det er faktisk utrolig viktig at vi gjør det – særlig med de vi ikke er enige med. Det å forstå hvor folk kommer fra, og ikke minst bli mer sikker i sitt eget ståsted er en positiv ting. Og det å bli inspirert av andre som har lignende verdier, er en utrolig positiv måte å utvide sin egen politiske horisont, eller gjøre det samme for andre.

Det er ingen tvil om at Norge gjennom mange år har hatt en formidabel økonomisk fremgang, og oljen og boligmarkedet er kanskje de fremste årsakene til det.

Norge har som resultat av det bygget opp et enormt oljefond, er statens pensjonsfond, som skal kunne brukes til å holde hjulene i gang, selv mange tiår etter at oljen tar slutt. Store deler av oljefondet står i som kjent i aksjer, noe som betyr at alle verdier kan minste kraftig ved et fall i verdensøkonomien.

 

Handlingsregelen

For at midlene skal være trygge, har det blitt satt et tak på hvor mye av fondet man kan bruke hvert år, kalt handlingsregelen. Denne er på mange milliarder kroner, men har i de senere år steget i takt med de samfunnsmessige problemene vi har sett etter siste oljekrise.

 

Transparent

Et av målene med investeringene er at de skal være gjennomsiktige, på fagspråket kalt transparente. Dessuten skal investeringene være ansvarsfulle, langsiktige og effektive. Det betyr at det ikke settes en større risiko enn hva som er forsvarlig. Det betyr også at allmennheten skal ha informasjon om hva det investeres i. Visste du at oljefondet både investerer i gambling og våpenindustri?

 

Enorme summer

Hvordan fondet skal forvaltes er en kontinuerlig debatt mellom fondets administrative ledere og myndighetene. Handlingsregelen kan endres, men beregninger gjort viser at den ikke kan økes mye før det går ut over størrelsen på fondet. Det er naturlig å vente seg en avkastning på 4-5%, noen som likevel er enorme summer, med tanke på at hele fondet utgjør nesten 1 trillion dollar, eller 8 270 000 000 000 kroner! Fondet har hatt en avkastning på 5,9 % mellom 1998-2018.

Oljefondet er så stort at det potensielt kan regulere og forandre verdensøkonomien. For at konkurransen og handlingskapasiteten til andre land også skal holdes oppe, er det derfor nødvendig at Norge investerer i utlandet. Det er også derfor staten har valgt å dele opp fondet i to deler, utland og innland.

Investeringene har til nå blitt plassert i 72 land og nesten 10000 bedrifter, noe som betyr at oljefondet står for nesten 2% av alle aksjeposten i verden!!

Les også: Kongen i Statsråd

Miljø er et av de største fokusområdene når partiledere barker sammen i debatt på direkte-TV under valgkampene. Mange store spørsmål skal besvares. Hvordan skal Norge jobbe for et bedre globalt miljø? Hvordan skal man få bedret luftkvaliteten i Bergen? Hvilke tiltak skal settes inn for å gjøre norske bedrifter grønnere?

 

Norge er et spesielt land i miljøsammenheng

Det har vært helt avgjørende for norsk velstand å eksportere olje til andre land. I tiden før oljefunnet var Norge et land som lå rett under gjennomsnittet hva angår BNP per innbygger i Europa. Med andre ord har vi bygget store deler av velferdsstaten på å forsyne «hele verden» med miljøfiendtlig materiale. Det som tidligere het Statoil (nå Equinor) har i årevis blitt fremhevet som selve grunnpilaren i norsk næringsliv.

Akkurat dette er et dilemma for mange politikere. Det å tvinge Norge til å gå vekk fra oljeindustrien er problemfylt. Det vil i så fall bety at vi skal begynne å konkurrere på like vilkår med naboland som ligger langt foran oss med tanke på vindkraft og bølgekraft. Omtrent halvparten av alle norske politikere ser på oljeinntekter som en viktig del av Norges inntekter i årene fremover. Den andre halvparten mener at vi bør strupe oljeproduksjonen og gå over til mer bærekraftige løsninger.

Diskusjonen om hvorvidt man bør borre etter olje i Nord-områdene er et godt eksempel på uenigheten som råder i norsk politikk.

 

To muligheter: belønning eller straff

I likhet med mye annet politikk er det to måter å innføre politiske vedtak på. I hvert fall hvis man ønsker å få en effekt. Belønning og straff. Og begge deler kan ramme både deg som privatperson eller større virksomheter.

Belønningen – statlige subsidier

Statlige subsidier er ofte betegnelsen man bruker til å beskrive hvordan regjeringen belønner noen for å gjøre en endring. Ofte er det en økonomisk gulrot i potten til forbrukerne eller selskapene som gjør en omlegging. I miljøsammenheng blir det ofte slik at man endrer til et mer bærekraftig produkt – og får en økonomisk kompensasjon av staten i retur.

Et eksempel er matvareprodusenter som pakker inn maten sin i plastikkemballasje. Hvis regjeringen en gang finner ut at de heller ønsker at alle norske produsenter skal gå over til papir og papp, så kan de finne på å kompensere alle tidligere «plastsyndere» med X antall kroner for hver papp- eller papir-emballasje de produserer.

Hvordan ser en potensiell straff ut?

Når løsningen ikke er krystallklar, så kan regjeringen bruke politikk til å tvinge bedrifter over til mer miljøvennlige løsninger. For å spille litt videre på plastikkeksempelet: en politisk løsning kunne for eksempel være å innføre skatt på produkter med plastikkemballasje. På den måten ville produktene fått en høyere pris enn konkurrentenes og man vil bli nødt til å pakke maten sin inn i annen type emballasje for å være konkurransedyktige.

Et annet eksempel er plastposeavgiften. Da den ble innført var det mange skeptikere. Men nå, over ti år senere, har det vist seg at det blant annet har ført til mindre plastavfall i sjøen rundt Norge.

 

El-bil-eksempelet

Det skapte overskrifter internasjonalt da det kom ut at Norge er verdensledende i salg av el-biler. Denne artikkelen ble publisert i The Guardian og viser til at den norske regjeringen har jobbet hardt for å få forbrukerne til å kjøpe el-biler.

Eksempler på politikk som har blitt innført de siste årene er:

- Man slipper å betale billett på enkelte ferger.
- Kan kjøre i kollektivfeltet i og rundt norske storbyer.
- Gratis parkering på enkelte statlig eide parkeringsplasser.
- Ingen importskatt på el-biler.
- Med flere.

Det er ingen tvil om at den norske regjeringen har hatt en finger med i spillet på å gjøre Norge til «el-bil»-land nummer 1.

Les også: Hvorfor betviler enkelte forskning om global oppvarming

Karakterer er en måte for å rangere elever og studenter på. Karaktergivning har alltid vært omstridt fra de som mener at all karaktergivning er forkastelig, til de som mener at karaktergivning er helt avgjørende for å få barn og ungdom til å yte sitt beste. Og for at samfunnet skal kunne utnytte sine ressurser på best mulig måte. 

Det mest dominerende har likevel vært et mellom standpunkt, hvor en mener at karaktergivning bør innføres gradvis med økt alder. I Norge er det for eksempel svært få som mener at det er hensiktsmessig med karaktergivning i barnehagen og tilsvarende få som mener at høyere utdanning og yrkesforberedende utdanning kan skje uten karakterer.

En bør også være oppmerksom på at karakterer kan være svært ulike ting, fra en vurdering av om noe er bra nok gjerne formulert som bestått, ikke bestått, til plassering på en detaljert tallstige.

 

Argumenter for og mot karakterer

Argumentene for karakterer er i hovedsak delt i to. For det første mener man at karakterer øker motivasjonen for å gjøre det best mulig. For det andre vil konkurransen føre til man får skilt ut de som er best egnet noe som gjør det enklere å bruke samfunnets menneskelig ressurser på en best mulig måte.

Argumentene mot karakterer er basert på at karakterer rangerer personer etter en eller noen få dimensjoner, mens menneske er så uendelig mye mer en kompetanse på et snevert område og at karakterer i seg selv ikke gir motivasjon for læring, men bare motivasjon til de beste om å gjøre det best mulig. Etter deres oppfatning er karakterer med på unødvendig å skape tapere. Sluttresultatet er at istedenfor å utvikle det enkelte menneske ut fra sine forutsetninger utvikler man kompetanse som noen mener samfunnet trenger (gjerne på ganske kort sikt). Noen mener at karakterer er en vits.

Argumentene for og mot karakterer vil dermed til en viss grad være avhengig av valgfriheten i utdanning. I en obligatorisk utdanning med liten valgfrihet vil argumentene mot karakterer stå sterkere enn i spesialiserte utdanninger som en velger selv. Betydningen av karakterer er også avhengig av hvor kostnadskrevende det er å endre utdanningskarriere senere i livet.

 

Synet på karakterer har variert

Når det gjelder karakterer i grunnskolen har synet vært delt og variert over tid. Noen vil legge vekt på at grunnskolen er obligatorisk og at hovedhensikten med grunnskolen er å motivere den enkelte til å utnytte sine spesielle forutsetninger og finne frem til hva det er som motiverer dem for læring. Det blir da underordnet hvor god man er i norsk eller matematikk. En legger da vekt på at alle er vinnere og tapere på ulike områder av livet.

Det andre synet legger hovedvekt på at grunnskolen er forberedelse til videre utdanning hvor resultater i de enkelte fag er de beste indikatorene på hvor godt en vil gjøre videre og hvilke utdanningsløp en bør velge. At enkelte blir tapere er da en nødvendig omkostning for å frem de beste og de samfunnet trenger mest.

Les også: Bøker om politikk.

Sukkeravgift er en avgift som skal gå til statskassen. Den ble innført allerede i 1981. Avgiften var den gang først og fremst innført for å sikre staten inntekter, en såkalt fiskal skatt. Innføring av sukkeravgiften har i tillegg en helsemessig begrunnelse. Man ønsket å redusere konsumet av sukker i befolkningen. Det har vært en stadig økning i sykdommer relatert til sukkerinntak i de siste tiårene. Avgiftsplikten omfatter både roesukker og rørsukker, sirup og ulike sukkeroppløsninger.

 

Størrelsen på norsk sukkeravgift

I 2011 var sukkeravgiften 6,94 kr per kilo, mens den i 2012 var 7,05 kr per kilo, I 2012 var statens inntekter fra sukkeravgiften 193 millioner kroner. Siden da har sukkeravgiften økt slik at sukkeravgiften for sjokolade- og sukkervarer økte fra 20,19 kroner kiloet i 2017 til 36,92 kroner kiloet med budsjettforliket for 2018. Økningen av sukkeravgiften var prosentvis vesentlig lavere på sukkerkonsentrater, sirup og andre sukkerholdige ferdigvarer. Økningen i sukkeravgiften var beregnet til å gi 1,1 milliarder i økte inntekter til statskassen.

I tillegg til behovet for å saldere statsbudsjettet gjennom å øke statens inntekter må innføring av økt sukkeravgift forståes i lys av teorien om økonomiske insentiver. Det har vist seg at man kan påvirke menneskers adferd ved å endre kostnadene ved adferden. Er kostnadene lave øker tilbøyeligheten til å utføre handlingene, øker kostnadene så synker tilbøyeligheten.

 

Bakgrunnen for innføring av sukkeravgift

Bakgrunnen for innføring av sukkeravgift er ønske om å påvirke menneskers konsum av sukker og sukkerholdige varer. Dette fordi man har fått dokumentert at høyt forbruk av sukker i mange tilfelle er helseskadelig. Dette har også ført til at det i større grad forskes på måter å erstatte sukker i mat på. Skatten kan blant annet brukes til forskning på dette området.

Ved å øke sukkeravgiften håper myndigheten å påvirke folks helseskadelige adferd uten å innføre forbud. Folk har fortsatt frihet til å velge varer med høyt sukkerinnhold, men valget vil koste dem mer enn før. Samtidig får myndigheten økte inntekter, som blant annet kan nyttes til å reparere skadene etter høyt sukkerforbruk.

Det kan derfor være dobbeltmoralsk når enkelte interessegrupper, godt hjulpet av media, gjør et stort nummer ut av at forbruket av enkelte varer vil gå ned og dermed true enkelte arbeidsplasser og enkeltes fortjeneste. Ved siden av å øke statens inntekter er det en tilsiktet og nødvendig konsekvens av demokratiske beslutninger om innføringen av økt sukkeravgift. Det er også en tilsiktet konsekvens at folk fortsatt skal kunne velge fritt selv om dette medfører økt grensehandel.

Man forbinder gjerne statsråd med en leder av departementet. Vi hører gjerne om at regjeringen har utnevnt de ulike statsrådene etter et valg. Disse statsrådene sammen med statsministeren danner regjeringen. Men man bruker også ordet i forbindelse med formelle møter.

 

Kongen i Statsråd

Helt konkret sier loven om «Kongen i statsråd», at regjeringen skal samles til et møte der de legger frem hvilke beslutninger de har kommet fram til den seneste uken. Dette møtet skal holdes hver fredag kl.11. Det er ikke alltid Kongen er til stedet, enten på grunn av sykdom eller offisielle besøk. Andre i familien kan da tre inn.

Grunnen til at man har denne formelle ordningen, ligger tilbake i tid. Det skal nemlig opprettholde den treenige maktfordelingen som man ble enige om for over 200 år siden. Før dette hadde kongen i seg selv kanskje hatt for mye makt. I dag er det likevel en mer tradisjonell begivenhet, og med dagens bestemmelser er møtet kun formelt.

Formelt, eller som det også heter de jure, er kongelige resolusjoner Kongens egne, men reelt, eller de facto som det også heter, er resolusjonene regjeringens, eller den enkelte statsråds.

Les også: Norges politiske system.

 

Kongelig resolusjon

I følge Grunnloven § 28 er det saker av spesiell viktighet som skal besluttes ved kongelig resolusjon, eksempelvis utnevnelser til statlige embeter og benådninger. Hva som er en sak av viktighet må vurderes konkret, og det tas i praksis betydelig hensyn til størrelsen på statens aktivitet i samfunnet. Videre har Kongen har rett til å bruke benådning. Her er det statsrettslig antatt at det kun er benådning som må skje i statsråd, og Justis- og beredskapsdepartementet har fått fullmakt til å avslå søknader. I dag en § 20 opphevet, slik at dette ikke kun er en bestemmelse tatt av Kongen selv.

 

Vedtak fattet av Kongen i statsråd

Vedtak fattet av Kongen i statsråd kontrasigneres av statsministeren som dermed formelt holder Kongen ansvarsfri for de vedtak som fattes. Kongen i statsråd er også et uttrykk som brukes i fullmaktslover når Stortinget delegerer myndighet til regjeringen uten at denne kan delegere videre. Det følger av dette ledelsesprinsippet at Kongen avgjør hvilket nivå og hvilken etat som skal løse en gitt gruppe saker.

Av eksempler fra den ordinære lovgivning kan nevnes at det kun er Kongen som kan avgjøre spørsmålet om det skal tas ut tiltale for domstolene med påstand om straff av embetsmenn og visse tjenestemenn. Direkte under kongen står riksadvokaten.

Med global oppvarming mener vi at jordatmosfærens gjennomsnitt temperatur øker. Endringer i gjennomsnitts temperatur er noe som ikke er direkte observerbart for det enkelte menneske. Vi opplever bare temperaturen på et visst sted på et visst tidspunkt. Det er derfor lett å tro at global oppvarming er feil hvis man har hatt en særlig kald vinter eller våt og kald sommer. 

 

Variasjoner i gjennomsnitts temperatur

Variasjoner i gjennomsnitts temperatur kan i tillegg skyldes mange ting fra endringer i kosmisk stråling, da særlig strålingen fra sola til naturlige prosesser på jorda, da særlig vulkansk virksomhet. Det er derfor lett å komme opp med alternative forklaringer, noe som lett undergraver troverdigheten til resultatene.

En særlig problemstilling er i hvilken utstrekning endringer skyldes menneskelig aktivitet, eller kanskje bedre, aktivitet som vi mennesker kan påvirke, eller om variasjonene ligger helt utenfor vår kontroll.

Alt dette gjør det vanskelig å forske på global oppvarming og ikke minst formidle resultatene på en entydig og troverdig måte. Det vil hefte usikkerhet ved resultatene og det vil finnes alternative forklaringer.

Det vi imidlertid vet er at livet på jorden, i det minste slik vi kjenner det, er avhengig av ytterst små variasjoner i den globale gjennomsnittstemperaturen. Vi vet også at jordens gjennomsnittstemperatur har variert over tid fra global nedkjøling som utryddet nesten alt liv på jorden til globaloppvarming som endret plante og dyreliv dramatisk.

 

Årsaker til at enkelte betviler global oppvarming

Når enkelte betviler forskning om global oppvarming kan dette ha svært ulike årsaker og bety forskjellige ting. Noen betviler selve forskningen, andre betviler forskningsresultatene, mens andre igjen godtar forskningen og dens resultater, men betviler nødvendigheten av foreslåtte tiltak.

Det er ganske vanlig at mennesker fornekter ubehagelig og skremmende fakta. Mange vil rett og slett ikke vite hva som er sant, for verden er ille nok som den er.

Andre blander sammen egne erfaringer og enkelt observasjoner med utvikling av gjennomsnittstemperatur. De mangler rett å slett kunnskap til å forstå de forskningsresultatene som legges frem.

Begge deler må sees i sammenheng med at vitenskapen og vitenskapelige resultater har mistet sin troverdighet i store deler av befolkningen. Folk forveksler at noe er vitenskapelig med at noe er ufeilbarlig.

Ettersom reduksjon av global oppvarming medfører store atferdsendringer, hefter det for mange betydelig egeninteresse til resultatene. Det er lettere å fornekte noe hvis det har store omkostninger for en selv enn dersom det er til fordel for en. Man vil lete etter alternative forklaringer så lenge som mulig.

 

Man kan oppfatte det som et fobigående fenomen

Selv om man lar seg overbevise av forskningsresultatene er det lett å oppfatte det som et forbigående fenomen som går over av seg selv. Man viser til at temperatur har variert opp gjennom historien uten katastrofale følger for menneskeheten.

Endelig har vi de som tror på resultatene, men har en overdreven tillit til at mennesker kan endre på ting bare de blir ille nok. Eller de som tror at global oppvarming kan bli svært negativt for mange, bare ikke for dem.

Les også: Bøker om politikk.

Politikk og debatter på tv og i aviser kan være vanskelige å følge med på. Det krever ofte at du vet en del om politikk fra før.

Hva er det regjeringen gjør og hva er Stortingets oppgaver? Hva står partiene egentlig for? Sentrale spørsmål om oljepolitikk, norsk økonomi, velferdsstat og EØS-avtalen tar politikerne for gitt at seerne kjenner god til fra før. Det gjør vi ikke alltid.

Er du interessert i politikk eller bare har lyst til å sette deg inn i det, bør du altså gå grundigere til verks. Det skrives utrolig mye om politikk, så spørsmålet er hvor du egentlig skal begynne. Nedenfor gir vi deg noen innspill.

 

Lærebøker om politikk

Mange som skriver om politikk har en agenda. Det betyr at de fremmer et spesielt politisk syn på bekostning av andre. Lærebøker i politikk for videregående skole eller høyere utdanning, skal imidlertid ha til formål å gi en upartisk og pedagogisk framstilling. Det kan derfor være lurt å begynne her, selv om du verken er student eller elev.

Av læreverk i politikk for videregående skole, kan vi nevne Politikk og makt, utgitt av Cappelen Damm forlag. Den har en enkel tematisk oppbygging i 30 kapitler. De ulike temaene er levendegjort med eksempler fra konkrete politiske saker. Alle grunnleggende politiske begreper får sine forklaringer. Boka har sin egen nettside hvor du blant annet kan høre opplesninger av kapitlene.

Vil du gå grundigere til verks, kan du se på pensumlista til studiet i statsvitenskap. Jan Erik Grindheim med flere står bak boka «Norsk politikk». Dette er en mye mer kompakt framstilling for de som ønsker å gå i dybden.

 

Politiske memoarer eller biografier

En spennende innfallsvinkel til politikkens verden er de bøkene politikerne selv skriver. Der åpner de dørene og lar oss se hva foregår bak lukkede dører. De beskriver sine reaksjoner når det stormer som verst. Det er ofte ting de ikke går ut med i kampens hete.

I tillegg til dette vil de selvfølgelig komme inn på hjertesakene sine. De vil gi deg god bakgrunnskunnskap i disse emnene, gjerne formidlet med personlig engasjement. Ha bare i bakhodet at det er deres versjon du får. Det kan hende det er viktige punkter de utelater. For å få et bredt bilde av en sak, er anbefales det å lese flere politikeres framstilling for å sammenlikne.

Blant de mest interessante er selvfølgelig de bøkene tidligere statsministere skriver. Større autoriteter på norsk politikk finnes vel knapt. Men også disse har et behov for å rettferdiggjøre seg eller skryte av sine bragder.

Større krav til objektivitet er det i politikerbiografiene som blir skrevet av andre enn politikerne selv. De kommer som regel god stund etterpå og setter et historisk lys over begivenhetene. Hans Olav Lahlum har for eksempel skrevet om de avdøde arbeiderpartipolitikere Oscar Torp og Haakon Lie.

 

Politikk i skjønnlitteraturen

Vi kan lære mye også om politiske spørsmål ved å lese god skjønnlitteratur. De går ikke så konkret inn på styringsstrukturene som lærebøkene, men benytter seg mer av samfunnskritikk. De kan kritisere det politiske systemet elle tendenser i tiden. Satire er et egnet virkemiddel som ofte benyttes.

Klassikerne på området er George Orwells romaner «1984» og «Kamerat Napoleon» (Animal Farm). Her beskriver han følgene av totalitære styresett som nazisme og kommunisme gjennom henholdsvis en framtidsdystopi og en dyrefabel.

Blant aktuelle norske forfattere er det ikke fullt så vanlig å gå inn på rene politiske emner. Klima eller miljøspørsmål er imidlertid noe det skrives en del om, blant annet i Maja Lundes «Bienes historie». I sin siste bok «Berge» forteller Jan Kjærstad om en myrdet arbeiderpartipolitiker, hvor det også er referanser til begivenhetene 22. juli 2011.

 

Forslag til videre lesning

Foruten bøkene det henvises til over, kan du lese dybdeartikler om temaet bøker og politikk på denne nettsiden.

Lykke til med videre studier og politisk engasjement!