Sosialisme

Sosialisme er en fellesbetegnelse på en rekke politiske ideologier og teorier som har økonomisk likhet som overordnet mål. Felles for dem er tanken om at store økonomiske forskjeller er urettferdige, og at samfunnet bør organiseres slik at goder og makt fordeles jevnere – ideelt sett i et klasseløst samfunn. Begrepet dekker alt fra revolusjonære kommunistiske bevegelser til moderate sosialdemokratier, og nettopp derfor brukes ordet «sosialisme» på svært forskjellige måter. Denne guiden forklarer hva sosialisme er, hvor ideologien kommer fra, hvilke hovedretninger den har, hvordan den står i Norge – og hva som skiller den fra beslektede begreper.

Hva er sosialisme?

Sosialisme er en politisk ideologi som vil erstatte eller begrense privat eierskap til samfunnets viktigste virksomheter med felles eierskap eller offentlig kontroll, for å oppnå større økonomisk likhet. Ordet har gitt navn til tankegangen fordi middelet for å skape et mer likeverdig samfunn er «sosialisering» – altså å gjøre sentrale virksomheter til felleseide. Ideologien bygger på en grunnidé om at markedet alene fører til at rikdom og makt samler seg hos noen få, og at fellesskapet derfor må gripe inn.

Begrepet kommer fra det latinske socius, som betyr følgesvenn eller alliert, via socialis («som gjelder fellesskapet»). Selve ordet «sosialisme» ble tatt i bruk på fransk rundt 1831 og ble på slutten av 1830-tallet brukt om tenkerne Robert Owen, Henri de Saint-Simon og Charles Fourier. Et viktig poeng er at sosialisme ikke er én fast oppskrift: det er en familie av teorier som er enige om målet – mindre ulikhet – men dypt uenige om hvor langt fellesskapet skal eie og styre, og om veien dit skal gå gjennom valg eller gjennom revolusjon.

Grunntankene i sosialismen

Sosialismen hviler på noen få bærende idéer som går igjen uansett retning. De handler om eierskap, om likhet og om forholdet mellom marked og stat.

Felles eie av produksjonsmidlene

Kjernen i sosialismen er at produksjonsmidlene – fabrikker, maskiner, jord, råvarer og kapital som brukes til å lage varer og tjenester – bør eies eller i det minste kontrolleres i fellesskap, ikke av private enkeltpersoner. Felles eierskap kan ta mange former: statlig eierskap, kommunalt eierskap, samvirke (kooperativer) eller at de ansatte selv eier bedriften. Tanken er at når fellesskapet eier verdiene, går overskuddet til samfunnet i stedet for til private eiere, og de store klasseskillene forsvinner. Sosialister er likevel uenige om hvor omfattende denne sosialiseringen bør være – fra å gjelde all storindustri til bare noen få nøkkelsektorer.

Økonomisk likhet og rettferdighet

Målet om økonomisk likhet er det som binder alle sosialistiske retninger sammen. Sosialismen oppsto som en «kampteori»: den sprang ut av misnøye med de store forskjellene mellom kapitaleiere og arbeidere under den tidlige industrialismen, og av en oppfatning om at samfunnet er preget av vedvarende interessekonflikt mellom disse gruppene. Rettferdighet betyr her at alle skal ha reell tilgang til utdanning, helse, bolig og trygghet uavhengig av inntekt. Begrepet velferdsstat er derfor nært knyttet til sosialistiske idéer, selv om velferdsordninger i dag støttes bredt også utenfor sosialismen.

Syn på marked og stat

Sosialister har tradisjonelt et kritisk syn på frie markeder. De er ikke nødvendigvis imot markeder i seg selv, men mener at markedet må styres av fellesskapet slik at det ikke skaper uakseptable skiller mellom rike og fattige. Typisk for sosialistisk politikk er at staten disponerer en forholdsvis stor del av verdiskapingen – gjennom skatter, offentlig eierskap og omfordeling – og slik sikrer at alle får tilgang til fellesgoder. Dette står i kontrast til liberalismen, som legger større vekt på individuell frihet, privat eiendomsrett og et marked med minst mulig statlig inngripen.

Hvor kommer sosialismen fra?

Sosialistisk teori oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet, i kjølvannet av industrialiseringen. Fabrikkene skapte en ny arbeiderklasse med lange arbeidsdager, lave lønninger og dårlige kår, samtidig som fabrikkeierne ble rike. Sosialismen vokste frem som en reaksjon på dette og er derfor nært knyttet til arbeiderbevegelsens fremvekst.

De utopiske sosialistene

De første sosialistiske tenkerne kalles gjerne «utopiske sosialister». De mest kjente er franskmennene Henri de Saint-Simon (1760–1825) og Charles Fourier (1772–1837) og briten Robert Owen (1771–1858). De tegnet opp bilder av ideelle, harmoniske samfunn og forsøkte dels å bygge dem i praksis – Owen drev blant annet mønsterfabrikken New Lanark i Skottland, med skole, helsetilbud og bolig for arbeiderne. De fleste av kolonisamfunnene de grunnla, blant annet i USA, gikk likevel raskt i oppløsning. Felles for dem var troen på at idéenes åpenbare fornuft til slutt ville overbevise alle, også de herskende klassene.

Marx og den vitenskapelige sosialismen

Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels ga retningen en ny og mer kampvillig form. Det var de som satte merkelappen «utopisk sosialisme» på forgjengerne – i Det kommunistiske manifest fra 1848 – fordi disse etter Marx og Engels' syn overså klassekampen og den politiske maktkampen som veien til endring. Marx mente kapitalismens egne motsetninger ville vekke arbeiderklassen politisk, slik at den gjennom revolusjon kunne overta makten. Han så sosialismen som et overgangssamfunn mellom kapitalisme og et endelig klasseløst, kommunistisk samfunn: privat eiendomsrett til produksjonsmidlene skulle erstattes av offentlig eie, men staten ville fortsatt eksistere som et redskap i arbeiderklassens hender.

Reformister og revolusjonære skiller lag

Rundt år 1900 delte bevegelsen seg i to hovedspor. Eduard Bernstein (1850–1932) og «revisjonistene» delte målet om at fellesskapet skulle overta de viktigste virksomhetene, men avviste revolusjon. De mente arbeiderne i stedet burde vinne makt gjennom åpen politisk konkurranse og valg. Dette ble til sosialdemokratiet og den demokratiske sosialismen. De som holdt fast på revolusjonen, ble etter hvert kjent som kommunister. Dermed fikk sosialismen de hovedgreinene vi kjenner i dag.

Sosialismens hovedretninger

Sosialisme er en paraply over flere retninger som er enige om målet, men uenige om midlene. De tre mest sentrale er sosialdemokrati, kommunisme og anarkisme/syndikalisme. Tabellen nedenfor sammenligner dem.

Sosialdemokrati

Sosialdemokrati er den moderate, reformorienterte greinen av sosialismen og den som har hatt størst politisk gjennomslag i Nord-Europa. Sosialdemokrater vil ikke avskaffe markedsøkonomien, men mene at en nokså høy grad av demokratisk styring av økonomien er nødvendig for å utjevne forskjeller. Målet er en velferdsstat og en blandingsøkonomi – et system der privat næringsliv og marked kombineres med offentlig eierskap, sterke velferdsordninger og omfordeling gjennom skatt.

Kommunisme

Kommunisme er den revolusjonære greinen som følger Marx. Her er målet at staten overtar så godt som all storproduksjon, og at samfunnet etter en overgangsperiode med «proletariatets diktatur» til slutt blir klasseløst. Kommunismen ble statsbærende ideologi i Russland etter oktoberrevolusjonen i 1917 og i Sovjetunionen fra 1922. De fleste av disse statene forlot ideologien rundt 1989–1991, da Sovjetblokken falt.

Anarkisme og syndikalisme

Anarkismen vil overføre all samfunnsvirksomhet til små, selvstyrte fellesskap uten noen overordnet makt som en stat. Sentrale tenkere er Pierre-Joseph Proudhon (1809–1865), Mikhail Bakunin (1814–1876) og Pjotr Kropotkin (1842–1921). Syndikalismen er en nær slektning som vil legge makten til arbeidernes egne sammenslutninger (syndikater) på hver enkelt arbeidsplass. Begge retningene er skeptiske til en sterk sentralstat og skiller seg slik tydelig fra både kommunisme og sosialdemokrati.

Sosialisme i Norge

I Norge regnes tre partier på Stortinget vanligvis som sosialistiske eller sosialdemokratiske. Arbeiderpartiet er det klassiske sosialdemokratiske partiet og har preget den norske velferdsstaten sterkt gjennom etterkrigstiden. Sosialistisk Venstreparti (SV) kombinerer demokratisk sosialisme med sterk vekt på miljø og omfordeling, mens Rødt plasserer seg lengst til venstre. På den tradisjonelle høyre–venstre-aksen står partiene, fra venstre mot høyre, omtrent slik: Rødt, SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, KrF, Venstre, Høyre og FrP.

Det er verdt å merke seg at Norge og de andre nordiske landene ikke er «sosialistiske» i betydningen planøkonomi. De har markedsøkonomi med privat eierskap, men kombinert med en stor offentlig sektor, høy grad av omfordeling og et korporativt system der fagforeninger, arbeidsgivere og stat forhandler om lønn og arbeidsvilkår. Dette kalles ofte den nordiske modellen og er en blandingsøkonomi, ikke et sosialistisk system i Marx' forstand.

Hva er forskjellen på sosialisme, kommunisme og sosialdemokrati?

Forskjellen ligger først og fremst i hvor langt eierskapet skal gå, og i veien dit. Sosialisme er overbegrepet – selve familien av teorier som vil ha mer økonomisk likhet. Kommunisme er en radikal grein av sosialismen som vil ha felles eie av nesten all produksjon, oppnådd gjennom revolusjon og et klasseløst sluttmål. Sosialdemokrati er en moderat grein som vil nå mer begrensede mål – utjevning, velferd og blandingsøkonomi – gjennom valg og gradvise reformer innenfor demokratiet. En nyttig huskeregel: alle kommunister er sosialister, men ikke alle sosialister er kommunister. Vil du forstå hvor disse begrepene hører hjemme i det politiske landskapet, kan det hjelpe å lese mer om de politiske ideologiene og partiene på Stortinget.

Vanlige misforståelser om sosialisme

Begrepet misforstås ofte fordi det brukes så vidt. Her er de vanligste feilene:

• «Sosialisme er det samme som kommunisme.» Nei. Kommunisme er én retning innenfor sosialismen. Sosialdemokrati, anarkisme og syndikalisme er andre retninger som er svært ulike kommunismen.
• «Sosialisme betyr at staten eier alt og at det ikke finnes marked.» Det gjelder bare de mest radikale variantene. De fleste sosialister i dag aksepterer markeder, men vil at fellesskapet skal styre og korrigere dem.
• «De nordiske landene er sosialistiske.» De er blandingsøkonomier med sterk velferdsstat, ikke planøkonomier. Næringslivet er i hovedsak privateid.
• «Sosialisme og sosialdemokrati er det samme.» Sosialdemokrati er en retning innenfor sosialismen, kjennetegnet av reform fremfor revolusjon og aksept for markedsøkonomi.
• «Sosialisme handler bare om økonomi.» Økonomisk likhet står i sentrum, men sosialismen rommer også idéer om demokrati, solidaritet, arbeidsliv og hvordan makt bør fordeles i samfunnet.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hva er sosialisme enkelt forklart?

Sosialisme er en politisk ideologi som vil redusere økonomisk ulikhet ved at samfunnets viktigste virksomheter eies eller styres i fellesskap i stedet for av private. Målet er et mer likeverdig, helst klasseløst samfunn.

Er sosialisme og kommunisme det samme?

Nei. Kommunisme er en radikal, revolusjonær retning innenfor sosialismen som vil ha felles eie av nesten all produksjon. Sosialisme er overbegrepet og rommer også mer moderate retninger som sosialdemokrati.

Hvor kommer ordet sosialisme fra?

Ordet stammer fra det latinske socius, som betyr følgesvenn eller alliert, via socialis. Selve begrepet ble tatt i bruk på fransk rundt 1831 og spredte seg deretter til andre europeiske språk.

Er Norge et sosialistisk land?

Nei. Norge har markedsøkonomi med privat eierskap, men kombinert med en stor offentlig sektor, sterk velferdsstat og mye omfordeling. Dette kalles en blandingsøkonomi eller den nordiske modellen, ikke sosialisme i streng forstand.

Hvilke norske partier er sosialistiske?

Arbeiderpartiet regnes som sosialdemokratisk, mens SV og Rødt beskriver seg selv som sosialistiske. Disse tre utgjør den sosialistiske siden i norsk politikk, med Rødt lengst til venstre.