Hopp til innhold

Om Jørgen Tveit

Jørgen Tveit er ansvarlig redaktør og skribent på Valgomater. Han har i mange år skrevet om norsk politikk og samfunnsfag for et bredt publikum. Han har ansvaret for at stoffet på nettstedet er saklig, korrekt og balansert, kontrollert mot partiprogrammene og offisielle kilder som Stortinget og regjeringen, og for at feil rettes raskt.

norsk miljøpolitikk

Miljø og klima er blant de temaene som skaper mest debatt når partilederne møtes på direktesendt TV i valgkampen. Hvordan skal Norge bidra til et bedre globalt klima samtidig som vi tjener store penger på olje og gass? Hva skal til for å kutte utslipp uten å ramme vanlige folks økonomi? Denne guiden forklarer hvordan norsk miljøpolitikk er bygget opp, hvilke mål og virkemidler politikerne bruker, og hvor godt politikken faktisk virker – forklart enkelt og med ferske tall.

Viktige punkter

  • Mål: minst 55 % utslippskutt innen 2030 mot 1990, lovfestet i klimaloven.
  • Dilemma: Norge er klimaambisiøst, men en av verdens største olje- og gasseksportører.
  • To verktøy: belønning (subsidier) og straff (avgifter og forbud).
  • Prisverktøy: CO2-avgiften øker år for år – rundt 1 400 kr/tonn i 2025.
  • Elbil: 95,9 % av nye biler i 2025, men fordelene trappes nå ned.
  • Status: utslippene falt 12,8 % fra 1990 til 2024 – for lite til 2030-målet med kutt hjemme alene.

Hva er miljøpolitikk, og hvorfor er den så sentral i Norge?

Miljøpolitikk er summen av de målene, lovene, avgiftene og støtteordningene staten bruker for å påvirke hvordan vi behandler naturen og klimaet. I praksis handler det om alt fra utslipp av klimagasser og luftkvalitet i byene til forsøpling, vern av natur og hvordan vi produserer energi. Politikken settes i gang av regjeringen og vedtas av Stortinget, og den griper inn i hverdagen din hver gang du fyller drivstoff, kjøper bil eller handler mat.

Norge har en spesiell posisjon i miljøsammenheng. Landet har bygget store deler av velferdsstaten på eksport av olje og gass. Før oljefunnene lå Norge rett under gjennomsnittet i Europa målt i BNP per innbygger. I dag er bildet et helt annet, og nettopp derfor er miljøpolitikk så krevende her: Norge skal både kutte utslipp og forvalte en av verdens mest lønnsomme fossile næringer. For å forstå hvorfor dette er så betent, hjelper det å vite hva politikk egentlig er.

Hva er Norges klimamål og rammeverk?

Norges viktigste klimamål er å kutte utslippene av klimagasser med minst 55 prosent innen 2030 sammenlignet med nivået i 1990. Målet følger av Parisavtalen og er lovfestet i den norske klimaloven, som også peker mot et lavutslippssamfunn i 2050. I tillegg har regjeringen meldt inn et skjerpet mål for 2035 om å kutte minst 70–75 prosent sammenlignet med 1990.

Hvem bestemmer miljøpolitikken?

Ansvaret er fordelt på flere nivåer:

  • Stortinget vedtar lover, avgifter og budsjetter.
  • Regjeringen, med Klima- og miljødepartementet i spissen, foreslår politikken og setter den ut i livet.
  • Miljødirektoratet er fagetaten som regner ut utslippstall, forvalter regelverk og gir faglige råd.
  • Kommunene styrer mye av arealbruk, kollektivtransport og avfall lokalt.

Hvilken rolle spiller internasjonale avtaler?

Mye av norsk klimapolitikk er knyttet til utlandet. Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til konkrete utslippskutt, og Norge samarbeider tett med EU gjennom EUs kvotesystem og de felles klimareglene. Det betyr at norske utslippsmål delvis kan nås ved å kjøpe kvoter eller samarbeide med EU-land, ikke bare gjennom kutt hjemme. Norge har også sluttet seg til den internasjonale naturavtalen om å verne mer natur.

Hurtigfakta

TemaFerske tall
Klimamål 2030Minst 55 % kutt mot 1990 (klimaloven)
Foreslått mål 2035Minst 70–75 % kutt mot 1990
Utslipp 202444,6 mill. tonn CO2-ekv. (−12,8 % siden 1990)
CO2-avgift 2025Ca. 1 400 kr/tonn, mot ca. 2 400 kr i 2030
Elbilandel nye biler 202595,9 % (179 549 nye biler)
Vannkraft 2024Ca. 89 % av kraftproduksjonen
Oljefondet (slutten av 2025)Rundt 21 000 mrd. kr
Poseavgift (Handelens Miljøfond)3 kr per pose (fra mai 2024)

Oljeparadokset – Norges største miljødilemma

Oljeparadokset er at Norge både vil være en klimaleder og samtidig er en av verdens største eksportører av olje og gass. Dette er selve kjernen i norsk miljødebatt.

Hvor viktig er olje og gass for norsk økonomi?

Petroleumsnæringen er fortsatt Norges største inntektskilde og står for en stor del av eksporten og statens inntekter. Inntektene spares i Statens pensjonsfond utland – «oljefondet» – som ved utgangen av 2025 var verdt rundt 21 000 milliarder kroner og er verdens største statlige fond. Samtidig kommer en betydelig del av Norges egne utslipp nettopp fra utvinning av olje og gass. Selskapet som tidligere het Statoil, nå Equinor, er fremdeles en bærebjelke i norsk næringsliv. At velstanden vår hviler så tungt på olje er også grunnen til at mange mener norsk velstand er under press når verden skal bort fra fossil energi.

Hva strides politikerne om?

Den politiske uenigheten går i korte trekk langs én akse: hvor raskt Norge skal trappe ned oljevirksomheten. Noen partier vil sette en sluttdato for leting og bremse ny utvinning for å omstille Norge til fornybar energi og grønn industri. Andre vil holde produksjonen oppe lengst mulig, både for arbeidsplassene og fordi gass fra Norge kan erstatte mer forurensende energi i Europa. Spørsmålet om oljeboring i nordområdene og i sårbare havområder er et tilbakevendende stridstema. Vil du se hvor partiene står, kan du finne partiet som passer deg best.

Belønning eller straff – de to hovedverktøyene

Miljøpolitikk bygger i hovedsak på to typer virkemidler: belønning (økonomisk gulrot for å velge grønt) og straff (avgifter og forbud som gjør det dyrere eller umulig å velge forurensende). Begge kan ramme både deg som privatperson og store virksomheter.

Belønning: subsidier og støtteordninger

Subsidier er penger eller skattelette staten gir for å få frem en ønsket endring. I miljøsammenheng betyr det ofte at den som velger en mer bærekraftig løsning får en økonomisk fordel i retur. Eksempler er støtte fra Enova til varmepumpe, solceller eller energieffektivisering i boligen, og tidligere svært gunstige avgiftsregler for elbiler. Fordelen med belønning er at den oppleves positivt og sjelden møter stor motstand – ulempen er at den koster staten penger og ikke alltid treffer dem som forurenser mest.

Straff: avgifter og forbud

Når en løsning ikke kommer av seg selv, kan staten gjøre det forurensende alternativet dyrere. Et tenkt eksempel: innfører man en avgift på plastemballasje, blir slike produkter dyrere enn konkurrentenes, og produsentene får et sterkt motiv til å bytte til papp eller papir. Det samme prinsippet ligger bak sukkeravgiften og en rekke andre særavgifter: prisen styrer atferden. Ulempen er at avgifter kan ramme sosialt skjevt og møte motstand, slik vi har sett i debatten om drivstoff- og bompengepriser.

CO2-avgiften – det viktigste prisverktøyet

CO2-avgiften er i dag det kanskje viktigste enkeltverktøyet i norsk klimapolitikk. Den gjør det dyrere å slippe ut klimagasser og øker år for år. I 2025 lå avgiften for utslipp utenfor EUs kvotesystem på rundt 1 400 kroner per tonn CO2, og planen er en opptrapping til om lag 2 400 kroner i 2030. Tanken er forutsigbarhet: når alle vet at utslipp blir stadig dyrere, lønner det seg å investere i utslippsfrie løsninger i tide.

Elbil-eksempelet: verdens mest vellykkede elbilpolitikk

Norges elbilpolitikk er det tydeligste eksempelet på hvordan belønning og straff virker sammen. Det vakte internasjonal oppsikt da Norge ble verdensledende på elbiler, og saken ble publisert i The Guardian. Siden den gang har utviklingen bare akselerert: i 2025 var hele 95,9 prosent av alle nye personbiler elbiler, av totalt 179 549 nyregistrerte biler, og Tesla Model Y var den mest solgte modellen.

Hvilke fordeler gjorde elbilen attraktiv?

Fordelene ble bygget opp over mange år og har blant annet omfattet:

  • Fritak eller lav sats for merverdiavgift (moms) ved kjøp.
  • Fritak fra engangsavgift som fossilbiler må betale.
  • Lavere eller ingen bompenger og rabatt på enkelte ferger.
  • Tilgang til kollektivfeltet i og rundt storbyene.
  • Gunstige parkerings- og ladevilkår enkelte steder.

Samtidig ble fossilbiler gjort dyrere gjennom avgifter – belønning og straff i praksis.

Hva skjer med elbilfordelene nå?

Nå som elbilen har «vunnet» markedet, trappes fordelene gradvis ned. Momsfritaket er innsnevret: fra 2026 ilegges moms på den delen av prisen som overstiger 300 000 kroner, og fritaket fases videre ut fra 2027. Flere lokale fordeler, som gratis bompassering og parkering, er allerede fjernet eller redusert mange steder. Logikken er at subsidiene skulle få markedet i gang – når målet er nådd, er det mindre grunn til at staten skal gå glipp av inntekter.

Plastposer og plastforurensning – hvordan virker ordningen egentlig?

Her er en vanlig misforståelse verdt å rydde opp i: Norge har ikke en statlig «plastposeavgift». I stedet betaler butikkene en miljøavgift per handlepose inn i Handelens Miljøfond, en ordning næringslivet selv opprettet for å oppfylle EUs krav uten en statlig skatt. Ordningen startet 15. august 2019 med 50 øre per pose, og beløpet har steget til 1 krone (2022), 2 kroner (2023) og 3 kroner (fra mai 2024). Pengene brukes til å rydde og forebygge plastforurensning. Erfaringen med å prise poser og redusere plastbruk er en av grunnene til at flere studier mener prising av plast har ført til mindre plastavfall. Poenget er at virkemiddelet er en fondsavgift i regi av handelen, ikke en skatt til staten – en viktig nyanse når man vurderer hvem som styrer og hvor pengene går.

Hvor godt virker norsk miljøpolitikk?

Resultatene er blandede: utslippene faller, men for sakte til å nå 2030-målet med kutt hjemme alene. Her er de viktigste fakta:

  • Utslipp: I 2024 var de samlede klimagassutslippene 44,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mot 51,4 millioner tonn i 1990 – en nedgang på 12,8 prosent, og 4,1 prosent lavere enn året før.
  • Strøm: Norsk kraftproduksjon er nesten utslippsfri. Vannkraft sto for rundt 89 prosent av produksjonen i 2024, og fornybar energi samlet for om lag 98 prosent.
  • Transport: Nye personbiler er i praksis utslippsfrie, men utslipp fra olje- og gassutvinning og tungtransport trekker i motsatt retning.

Fordi kuttene går tregt, legger regjeringen opp til å bruke fleksible mekanismer – som kvotekjøp og samarbeid med EU – for å nå målene i tide. Debatten om tempoet henger tett sammen med spørsmålet om hvorfor noen betviler forskningen på global oppvarming.

Vanlige misforståelser om norsk miljøpolitikk

Flere seiglivede myter preger debatten. Her er de vanligste:

  • «Norge er et klimaforbilde fordi vi har ren strøm.» Strømmen er ren, men de territorielle utslippene har bare falt rundt 13 prosent siden 1990, og olje- og gasseksporten regnes ikke inn i de norske tallene.
  • «Elbilfordelene varer evig.» De var ment som en midlertidig dytt og trappes nå ned, blant annet med moms på dyrere elbiler.
  • «Plastposeavgiften er en statlig skatt.» Den er en miljøavgift til Handelens Miljøfond, ikke en skatt til statskassen.
  • «Avgifter handler bare om å skaffe staten penger.» Hovedformålet med miljøavgifter er å styre atferd; inntekten er en bieffekt.
  • «Vi kan nå 2030-målet uten å endre oljepolitikken.» Utvinning er en av de største utslippskildene, så oljepolitikken er en sentral del av regnestykket.

Hvilke partier står for hva i miljøpolitikken?

Miljø er et felt der partiene skiller seg tydelig fra hverandre, fra dem som vil ha rask utfasing av olje til dem som vil verne arbeidsplasser og produksjon. Miljøpartiet De Grønne har gjort klima og natur til sin hovedsak, mens de store partiene vektlegger balansen mellom klima, økonomi og arbeidsplasser ulikt. Fordi virkemidlene – avgifter, subsidier, forbud og vern – treffer folk forskjellig, er dette et av temaene der det er verdt å sette seg godt inn i partienes konkrete forslag før du stemmer.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hva er målet med norsk miljøpolitikk?

Hovedmålet er å kutte klimagassutslippene med minst 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990, og å gjøre Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050. Målene er lovfestet i klimaloven og springer ut av Parisavtalen.

Hvorfor er olje et dilemma i norsk miljøpolitikk?

Olje og gass gir Norge enorme inntekter og mange arbeidsplasser, men utvinningen er samtidig en av de største kildene til norske utslipp. Politikerne er uenige om hvor raskt næringen bør trappes ned, og det er kjernen i den norske miljødebatten.

Hvorfor kjøper nordmenn så mange elbiler?

Fordi staten over mange år gjorde elbil billigere og mer praktisk enn fossilbil gjennom momsfritak, fritak fra engangsavgift og fordeler som bompengerabatt og tilgang til kollektivfelt. I 2025 var nesten 96 prosent av alle nye biler elbiler.

Hva er forskjellen på avgift og subsidie i miljøpolitikken?

En subsidie er en belønning – staten betaler eller gir skattelette for at du skal velge grønt. En avgift er en straff – staten gjør det forurensende alternativet dyrere. Begge brukes for å endre atferd, men virker fra hver sin kant.

Når skal Norge kutte 55 prosent av utslippene?

Innen 2030, målt mot 1990-nivå. Per 2024 var utslippene bare 12,8 prosent lavere enn i 1990, så regjeringen regner med å bruke blant annet kvotekjøp og samarbeid med EU for å nå målet.

karakterer grunnskolen

Karakterer i grunnskolen er tallkarakterer fra 1 til 6 som norske elever får fra og med 8. trinn, mens barneskolen er helt karakterfri. Karakterer er en måte å måle og uttrykke elevenes kompetanse på, og få temaer i norsk skole skaper like sterke reaksjoner. Noen mener karakterer er avgjørende for motivasjon og for et rettferdig opptak til videre utdanning, mens andre mener de rangerer elever på for få dimensjoner og skaper unødvendige tapere. Denne artikkelen forklarer hvordan karaktersystemet faktisk fungerer, og går nøytralt gjennom argumentene på begge sider.

Viktige punkter

  • Karakterer gis først fra 8. trinn – hele barneskolen (1.–7. trinn) er karakterfri.
  • Fag vurderes på en skala fra 1 til 6, der 6 er best og 2 er laveste beståtte karakter.
  • Standpunktkarakterer og eksamenskarakterer teller likt og danner til sammen grunnskolepoengene.
  • Grunnskolepoengene brukes til opptak til videregående skole; snittet for kullet 2023–2024 var 42,2.
  • Debatten står mellom motivasjon og rettferdig opptak på den ene siden, og press og ytre motivasjon på den andre.

Hva er karakterer i grunnskolen?

Karakterer i grunnskolen er et standardisert uttrykk for hvor godt en elev mestrer kompetansemålene i et fag. Grunnskolen består av barneskolen (1.–7. trinn) og ungdomsskolen (8.–10. trinn), og er ti år med obligatorisk opplæring for alle barn i Norge. I løpet av disse årene brukes karakterer bare på ungdomstrinnet.

Det finnes to hovedtyper karakterer. Fagkarakterer gis på en tallskala fra 1 til 6 og viser den faglige kompetansen. I tillegg får elevene egne karakterer i orden og i oppførsel, som settes med «God», «Nokså god» eller «Lite god» – altså ikke med tall. En karakter kan dermed være alt fra en enkel vurdering av om noe er bestått, til en detaljert plassering på en tallstige.

Når får elever karakterer i grunnskolen?

Elever får karakterer fra og med 8. trinn. Hele barneskolen (1.–7. trinn) er karakterfri. Der skal elevene bare få underveisvurdering uten karakter – det vil si tilbakemeldinger i ord om hva de mestrer og hva de bør jobbe videre med.

På ungdomstrinnet får elevene karakter to ganger i året: en halvårsvurdering med karakter midt i skoleåret, og en ny vurdering ved slutten av året. Halvårsvurderingen skal alltid også inneholde en tilbakemelding uten karakter, slik at eleven vet hvordan hun eller han kan bli bedre. Mot slutten av 10. trinn settes standpunktkarakterene, som er de endelige karakterene i hvert fag. Noen fag avsluttes tidligere – mat og helse får for eksempel ofte standpunktkarakter allerede på 9. trinn.

Hva betyr karakterene på skalaen 1–6?

Karakterskalaen i norsk grunnskole går fra 1 til 6, der 6 er best. Det skal brukes hele tallkarakterer, og hver karakter beskriver en bestemt grad av kompetanse i faget. Karakteren 2 er laveste karakter som regnes som bestått, mens 1 uttrykker svært lav kompetanse.

Karakterskala 1–6

KarakterKompetansenivåBetydning
6FramifråFramifrå kompetanse i faget
5Mykje godMykje god kompetanse i faget
4GodGod kompetanse i faget
3Nokså godNokså god kompetanse i faget
2LågLåg kompetanse i faget (laveste beståtte karakter)
1Svært lågSvært låg kompetanse i faget

Hva er grunnskolepoeng, og hvordan regnes de ut?

Grunnskolepoeng er et samlemål på karaktersnittet fra vitnemålet, og brukes som grunnlag for opptak til videregående skole. Poengene beregnes i fylkenes opptakssystem VIGO og avgjør i praksis hvilke videregående tilbud eleven kan komme inn på.

Utregningen er enkel: man summerer alle tallkarakterene på vitnemålet – både standpunktkarakterer og eksamenskarakterer – og deler på antall karakterer. Gjennomsnittet, med to desimaler, ganges deretter med 10. Et snitt på 4,22 gir altså 42,2 grunnskolepoeng. Har en elev ikke karakter i mer enn halvparten av fagene, beregnes det ikke grunnskolepoeng.

Til sammenligning fikk avgangskullet 2023–2024 i snitt 42,2 grunnskolepoeng, 0,2 poeng lavere enn året før. Jenter har i mange år hatt høyere snitt enn gutter, med en forskjell på om lag fire poeng. Fordi karakterene avgjør hvilken videregående opplæring eleven kommer inn på, legger de et første grunnlag for veien videre mot høyere utdanning eller yrkesfag.

Standpunktkarakterer og eksamen på 10. trinn

Standpunktkarakteren er den endelige karakteren i et fag og settes av læreren ut fra elevens samlede kompetanse mot slutten av opplæringen. Eksamenskarakteren settes derimot av eksterne sensorer på grunnlag av én prøve. Begge typer karakter føres på vitnemålet og teller likt når grunnskolepoengene regnes ut.

På 10. trinn trekkes de fleste elevene ut til én skriftlig eksamen i enten norsk, matematikk eller engelsk – om lag en tredjedel av elevene i hvert fag – i tillegg til én muntlig eksamen. Hvilket fag man kommer opp i, blir kjent kort tid før selve eksamen. Fordi en enkelt eksamensdag kan slå både positivt og negativt ut, veier standpunktkarakterene tungt på vitnemålet.

Hvilke argumenter taler for karakterer?

De som er for karakterer, legger først og fremst vekt på motivasjon og rettferdighet. Argumentene kan deles i fire:

  • Motivasjon: Et konkret mål kan drive mange elever til å yte mer, særlig de som liker å måle egen framgang.
  • Tydelig tilbakemelding: En karakter gir et kortfattet signal om hvor eleven står i faget akkurat nå.
  • Rettferdig opptak: Et felles, sammenliknbart grunnlag gjør det mulig å fordele plasser i videregående skole uten vilkårlighet.
  • Forberedelse: Elevene møter karakterer før de kommer til videregående og høyere utdanning, der karakterer står sentralt.

Et beslektet argument er samfunnsøkonomisk: karakterer gjør det enklere å kjenne igjen hvem som egner seg best til ulike oppgaver, slik at samfunnet kan bruke de menneskelige ressursene sine mer treffsikkert.

Hvilke argumenter taler mot karakterer?

De som er mot karakterer, mener at én tallverdi rangerer mennesker langs altfor få dimensjoner. Et menneske er mye mer enn kompetanse på et avgrenset område, og noen setter det på spissen og mener at karakterer rett og slett er en vits. Kritikerne peker på flere svakheter:

  • Ytre motivasjon: Karakterer kan flytte oppmerksomheten fra selve læringen til jakten på et tall.
  • Skaper tapere: I en obligatorisk skole der alle måles likt, vil noen alltid havne nederst, uansett innsats.
  • Press og stress: Konkurranse om gode karakterer kan gå ut over trivsel og helse.
  • Sosiale forskjeller: Elever med mye støtte hjemmefra kan ha et forsprang som karakterene forsterker.

Et viktig poeng er at styrken i argumentene avhenger av valgfriheten i utdanningen. I en obligatorisk grunnskole med liten valgfrihet står motargumentene sterkere enn i spesialiserte utdanninger man velger selv. Betydningen av karakterer henger også sammen med hvor krevende det er å endre utdanningsvei senere i livet.

Hva sier forskningen om karakterer og motivasjon?

Forskningen gir ikke ett entydig svar, men flere studier peker i samme retning: karakterer virker som ytre motivasjon og kan svekke den indre motivasjonen for å lære. Konkrete, spesifikke tilbakemeldinger som beskriver hva eleven mestrer og hva som er neste steg, ser ut til å fremme læring bedre enn et tall alene.

Et ofte sitert eksperiment delte elever i grupper som fikk henholdsvis bare karakter, bare kommentarer, eller begge deler. Elevene som fikk utdypende kommentarer, presterte bedre og hadde høyere motivasjon enn de som bare fikk karakter. Samtidig finnes det elever – ofte de faglig sterkeste – som opplever karakterer som en positiv spore. Nettopp denne spennvidden er grunnen til at karakterdebatten ikke lar seg avgjøre med forskning alene. Vil du sette debatten inn i en større ramme, kan det hjelpe å forstå hva politikk er og hvordan verdivalg styrer skolen.

Hvordan står partiene i karakterdebatten?

Karakterer i grunnskolen er et tydelig politisk stridsspørsmål, der partiene skiller lag etter ideologi. Hovedlinjene ser slik ut:

  • Sosialistisk Venstreparti (SV): Landsmøtet har vedtatt å gå inn for å fjerne karakterene i ungdomsskolen. Vedtaket ble gjort med knapp margin, mot partiledelsens forslag om heller å prøve ut en karakterfri ordning.
  • Rødt: Ønsker en karakterfri grunnskole med vurdering for læring, der tilbakemeldingene handler om hva eleven mestrer og hvordan han eller hun kan komme videre.
  • Høyre: Går imot å fjerne karakterer og mener de gir viktig informasjon om hvordan elevene faktisk ligger an, og at kunnskap om dette er nødvendig for å hjelpe dem som sliter.

Uenigheten handler i bunn og grunn om synet på hva grunnskolen skal være: et sted for å utvikle hver enkelt elev ut fra egne forutsetninger, eller en forberedelse til videre utdanning der resultater må kunne måles.

Vanlige misforståelser om karakterer i grunnskolen

Flere myter lever godt i skoledebatten. Her er de vanligste:

  • «Barn får karakterer allerede på barneskolen.» Nei. Karakterer gis først fra 8. trinn; 1.–7. trinn er karakterfritt.
  • «Eksamenskarakteren erstatter standpunktkarakteren.» Nei. Begge føres på vitnemålet og teller likt i grunnskolepoengene.
  • «Høye grunnskolepoeng garanterer plass på førstevalget.» Ikke nødvendigvis. Opptaket avhenger også av hvor mange som søker den enkelte skolen og linjen.
  • «Orden og oppførsel gis på skalaen 1–6.» Nei. Disse settes som «God», «Nokså god» eller «Lite god».
  • «Karakterer måler hvor smart du er.» Nei. En karakter viser kompetansen i et bestemt fag på et bestemt tidspunkt, ikke intelligens eller verdi som menneske.

Hvem påvirkes mest av karakterene?

Karakterene betyr mest for elevene som står foran overgangen til videregående skole, fordi grunnskolepoengene avgjør hvilke tilbud de kommer inn på. Elever med svake karakterer kan oppleve ordningen som demotiverende, mens faglig sterke elever ofte opplever den som en bekreftelse. Foreldre og lærere påvirkes også, siden karakterene former samtalen om hva som bør prioriteres i opplæringen.

For familier som ønsker å styrke et fag, finnes det ekstra hjelp utenfor klasserommet, for eksempel skreddersydd privatundervisning. Vil du lese mer om skole, demokrati og samfunn, har vi også samlet gode bøker om politikk.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Når får man karakterer i grunnskolen?

Man får karakterer fra og med 8. trinn. Barneskolen fra 1. til 7. trinn er karakterfri, og der gis det bare underveisvurdering uten karakter.

Hvilken karakterskala brukes i grunnskolen?

Fag vurderes på en skala med hele tall fra 1 til 6, der 6 er høyest og 2 er laveste beståtte karakter. Orden og oppførsel vurderes med «God», «Nokså god» eller «Lite god».

Hva er gode grunnskolepoeng?

Avgangskullet 2023–2024 hadde et snitt på 42,2 grunnskolepoeng, som tilsvarer et karaktersnitt på 4,22. Poeng over dette regnes som over gjennomsnittet, men hva som trengs for å komme inn et bestemt sted, varierer fra år til år og fra skole til skole.

Får man karakterer i orden og oppførsel?

Ja. Fra 8. trinn settes det egne karakterer i orden og i oppførsel, men disse gis som «God», «Nokså god» eller «Lite god» og teller ikke med i grunnskolepoengene.

Kan karakterer i grunnskolen bli fjernet?

Det er mulig, men det er et politisk spørsmål. Enkelte partier som SV og Rødt ønsker en karakterfri ungdomsskole, mens andre partier som Høyre vil beholde karakterene. En endring krever flertall på Stortinget.

En hvit skje full av fargerike sukkerstrøssel-kuler og strimler, med flere tusen flere spredt utover

Sukkeravgift er fellesbetegnelsen på særavgiften som legges på sukker i Norge, kjent i regelverket som avgift på sukker. Avgiften ble innført i 1981, gjelder fortsatt i 2026 og er på 9,76 kroner per kilo. Mange blander denne avgiften sammen med den langt mer omtalte sjokolade- og sukkervareavgiften – en helt egen avgift som ble fjernet 1. januar 2021. Her får du en nøytral oversikt over hva de ulike «sukkeravgiftene» faktisk er, hvor høye satsene er, hvorfor avgiftene finnes, og hva som skjedde da den omstridte godteriavgiften ble avviklet.

Viktige punkter

  • Fortsatt i kraft: Avgift på sukker ble innført i 1981 og gjelder også i 2026.
  • Sats 2026: 9,76 kroner per kilo sukker (roe- og rørsukker, sirup og sukkeroppløsninger).
  • To begrunnelser: Avgiften er først og fremst fiskal, men har også en helsemessig side.
  • Godteriavgiften er borte: Den egne sjokolade- og sukkervareavgiften (fra 1922) ble fjernet 1. januar 2021.
  • Brusavgiften er lagt om: Avgiften på alkoholfrie drikkevarer følger sukkerinnholdet fra 1. juli 2021.
  • Hvem betaler: Produsenter og importører er avgiftspliktige; kostnaden legges inn i prisen.

Hva er en sukkeravgift?

En sukkeravgift er en særavgift på sukker og sukkerholdige varer. En særavgift er en avgift staten legger på bestemte varer eller tjenester, i tillegg til vanlig merverdiavgift. Sukkeravgiften har to begrunnelser som ofte nevnes samtidig: en fiskal begrunnelse, altså å skaffe staten inntekter, og en helsemessig begrunnelse, altså å dempe forbruket av sukker. Avgiften betales ikke direkte av deg i butikken, men av dem som produserer eller importerer varen – kostnaden legges så inn i prisen. Satsene fastsettes hvert år av Stortinget som en del av statsbudsjettet.

De tre avgiftene folk kaller «sukkeravgift»

Norge har hatt tre separate særavgifter knyttet til sukker, og de forveksles stadig i mediedekning og dagligtale. Å holde dem fra hverandre er avgjørende for å forstå hva som gjelder i dag.

Avgift på sukker (fra 1981)

Avgift på sukker er den egentlige «sukkeravgiften» og den eneste av de tre som fortsatt er i kraft. Den ble innført i 1981 og omfatter sukker som sådan – både roe- og rørsukker – samt sirup og sukkeroppløsninger. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men har også en helsemessig side. I 2026 er satsen 9,76 kroner per kilo.

Avgift på sjokolade- og sukkervarer (1922–2020)

Avgift på sjokolade- og sukkervarer var en egen avgift på ferdige godterivarer, og den ble fjernet fra 1. januar 2021. Avgiften ble innført helt tilbake i 1922, opprinnelig som en avgift på det som den gang ble regnet som luksusvarer. Det er denne avgiften, ikke sukkeravgiften fra 1981, som sto bak de mye omtalte prishoppene på sjokolade og godteri. Da avgiften ble avviklet, forsvant en særavgift som i 2020 lå på rundt 21 kroner per kilo.

Avgift på alkoholfrie drikkevarer (fra 1924)

Avgift på alkoholfrie drikkevarer er en tredje særavgift, som gjelder brus, saft og liknende drikke. Den ble innført i 1924 og eksisterer fortsatt, men i ny form. Avgiften ble satt ned med 50 prosent fra 1. januar 2021, og fra 1. juli 2021 ble den differensiert etter sukkerinnhold: jo mindre sukker en drikk inneholder, desto lavere avgift.

Sammenligning

AvgiftInnførtStatus i 2026Utforming
Avgift på sukker1981Gjelder fortsatt9,76 kr per kg sukker
Avgift på sjokolade- og sukkervarer1922Fjernet 1. januar 2021Lå på ca. 21 kr per kg i 2020
Avgift på alkoholfrie drikkevarer1924Gjelder, men omlagtDifferensiert etter sukkerinnhold fra 1. juli 2021

Hva omfatter avgiften på sukker?

Avgiften på sukker treffer sukker som selges som vare, ikke sukkeret som allerede er bakt inn i ferdigprodukter. Avgiftsplikten omfatter blant annet raffinert sukker, melis, perlesukker og sukkeroppløsninger. Avgiften skal betales både ved innførsel til Norge og ved innenlands produksjon.

Flere viktige unntak gjør at avgiften i praksis treffer en avgrenset del av sukkerforbruket:

  • Sukker til ervervsmessig produksjon: Sukker som brukes til å framstille andre varer – for eksempel bakverk, sjokolade eller brus – er fritatt. Sukkeret i disse varene avgiftsbelegges altså ikke via sukkeravgiften.
  • Enkelte sukkertyper: Produkter som glukose (druesukker), invertsukker, melasse, melkesukker (laktose), honning og karamellfarge regnes ikke som avgiftspliktig sukker.
  • Eksport og destruksjon: Registrerte virksomheter kan få fritak ved utførsel og ved godkjent destruksjon av varer.

Resultatet er at avgiften i hovedsak rammer sukker kjøpt til husholdninger og storkjøkken – altså sukker folk bruker selv – mens sukker som inngår i industriell matproduksjon går fritt.

Hvor høy er sukkeravgiften i 2026?

Satsen for avgift på sukker er 9,76 kroner per kilo i 2026. Avgiften har steget jevnt over tid, i takt med pris- og budsjettjusteringer. Inntektene går til statskassen og inngår i statens ordinære drift.

  • 2011: 6,94 kr/kg
  • 2012: 7,05 kr/kg (statens inntekter om lag 193 millioner kroner)
  • 2016: 7,66 kr/kg
  • 2024: 9,18 kr/kg
  • 2025: 9,46 kr/kg
  • 2026: 9,76 kr/kg

Til sammenligning er dette en langt mer stabil og lite omstridt avgift enn den tidligere sjokolade- og sukkervareavgiften, som på det meste steg fra 20,19 kroner per kilo i 2017 til 36,92 kroner per kilo etter budsjettforliket for 2018. Den kraftige økningen i 2018 – som også omfattet brusavgiften – var anslått å gi rundt 1,1 milliarder kroner i økte inntekter, men møtte sterk motstand og ble senere reversert.

Hvorfor har Norge sukkeravgift?

Hovedgrunnen til avgiften er å gi staten inntekter, men den bygger også på en idé om å styre forbruk gjennom pris. Teorien om økonomiske insentiver sier at folk gjør mindre av noe når det blir dyrere. En avgift som skal korrigere for samfunnskostnadene ved et forbruk – her helseutgifter knyttet til høyt sukkerinntak – kalles gjerne en korrigerende avgift eller Pigou-avgift.

Et sentralt poeng er at avgiften ikke forbyr noe. Du står fritt til å kjøpe sukkerholdige varer; valget koster bare litt mer. Slik kan myndighetene påvirke adferd uten å gripe inn i den enkeltes frihet, samtidig som avgiftsinntektene kan brukes bredt. At avgifter er et mildere virkemiddel enn forbud, er en viktig del av hvorfor de er politisk gjennomførbare gjennom demokratiske beslutninger. Sukkeravgiften er også et godt eksempel på at maten du bruker penger på er politisk: hva som avgiftsbelegges, og hvor hardt, er resultat av løpende politiske prioriteringer.

Striden om sjokolade- og sukkeravgiften

Den store konflikten handlet ikke om sukkeravgiften fra 1981, men om sjokolade- og sukkervareavgiften og brusavgiften. I budsjettforliket for 2018 ble avgiften på sjokolade- og sukkervarer økt med rundt 80 prosent og brusavgiften med rundt 40 prosent. Begrunnelsen var dels helse, dels behov for inntekter, men gjennomføringen skapte kraftige reaksjoner.

Tre forhold drev striden:

  • Grensehandel: Høyere priser i Norge sendte mange over grensen for å kjøpe godteri og brus billigere i Sverige. Kritikerne mente avgiften flyttet handel ut av landet uten å redusere forbruket. For mange handlet dette like mye om å spare penger som om helse.
  • ESA-klage: Næringslivsorganisasjonen NHO og blant andre Hval Sjokoladefabrikk klaget avgiften inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA, med påstand om at den var ulovlig statsstøtte fordi den rammet enkelte varer og ikke andre. Finansdepartementet avviste at avgiften var statsstøtte.
  • Reversering: Etter presset foreslo regjeringen i budsjettet for 2019 å sette sjokolade- og sukkervareavgiften tilbake til 2017-nivå.

Til slutt ble hele sjokolade- og sukkervareavgiften fjernet fra 1. januar 2021. Brusavgiften ble samtidig satt ned og senere lagt om slik at den følger sukkerinnholdet. Avgiften på sukker fra 1981 ble derimot stående.

Virket sukkeravgiften etter hensikten?

Effekten av å fjerne avgiftene var mindre tydelig enn mange ventet. Folkehelseinstituttet (FHI) undersøkte i 2023 om grensehandelen gikk ned etter at sjokolade- og brusavgiftene ble fjernet, og fant ingen klar nedgang. I undersøkelsen økte mengden godteri og sjokolade per grensehandeltur fra 0,8 kilo høsten 2020 til 1,6 kilo høsten 2022, mens innkjøpt brus per tur falt fra 12,8 til 10,5 liter. Andelen grensehandlere som kjøpte slike varer, steg fra 66 til 74 prosent.

FHI pekte samtidig på en mulig bakside: lavere priser i Norge kan gjøre det lettere å kjøpe og konsumere mer sukker, noe som særlig rammer grupper med lav inntekt. Debatten om avgifter på sukker er derfor ikke avsluttet – den handler like mye om helseøkonomi og rettferdighet som om statens inntekter.

Vanlige misforståelser om sukkeravgift

Fordi de tre avgiftene blandes sammen, lever flere myter videre. Her er de vanligste:

  • «Sukkeravgiften ble fjernet i 2021.» Feil. Det var sjokolade- og sukkervareavgiften som ble fjernet. Avgift på sukker gjelder fortsatt i 2026.
  • «Avgiften gjelder sukkeret i all mat.» Feil. Sukker som brukes i ervervsmessig produksjon av for eksempel bakverk og brus er fritatt; avgiften treffer i hovedsak sukker solgt som vare.
  • «Avgiften ble innført for folkehelsa.» Bare delvis. Både sukkeravgiften og den gamle sjokoladeavgiften var opprinnelig fiskale; helsebegrunnelsen kom sterkere inn senere.
  • «Forbrukeren betaler avgiften direkte til staten.» Feil. Produsenter og importører er avgiftspliktige; kostnaden legges inn i prisen.
  • «Brusavgiften er lik for all brus.» Ikke lenger. Siden 1. juli 2021 avhenger brusavgiften av sukkerinnholdet.

Hvem påvirkes av sukkeravgiften?

Avgiften berører både næringsliv og forbrukere, men på ulike måter. Importører og innenlandske produsenter av sukker er de formelt avgiftspliktige og må registrere seg og rapportere. Storkjøkken og husholdninger merker avgiften gjennom prisen på sukker de kjøper til eget bruk. Matprodusenter som bruker sukker som råvare i produksjonen slipper derimot sukkeravgiften, siden slikt sukker er fritatt.

For forbrukeren er den praktiske effekten i dag beskjeden sammenlignet med årene da sjokolade- og brusavgiftene var høye. Sukkeravgiften på knapt ti kroner per kilo utgjør en liten del av prisen på en vanlig sukkerpose, og den rører ikke ved prisen på ferdigprodukter der sukkeret er avgiftsfritt.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Finnes det fortsatt sukkeravgift i Norge?

Ja. Avgift på sukker, som ble innført i 1981, gjelder fortsatt i 2026 med en sats på 9,76 kroner per kilo. Det var den egne sjokolade- og sukkervareavgiften som ble fjernet 1. januar 2021.

Hvor mye er sukkeravgiften i 2026?

Satsen er 9,76 kroner per kilo av varens avgiftspliktige vekt. Den har økt gradvis fra 6,94 kroner i 2011, i hovedsak gjennom årlige pris- og budsjettjusteringer.

Hvorfor ble sjokolade- og sukkeravgiften fjernet?

Den kraftige økningen i 2018 førte til økt grensehandel og en klage til EFTAs overvåkingsorgan ESA om ulovlig statsstøtte. Etter mye motstand ble avgiften først reversert og deretter fjernet helt fra 1. januar 2021.

Hva er forskjellen på avgift på sukker og sukkervareavgiften?

Avgift på sukker gjelder sukker som vare (roe- og rørsukker, sirup og sukkeroppløsninger) og finnes fortsatt. Sjokolade- og sukkervareavgiften gjaldt ferdige godterivarer, ble innført i 1922 og ble avviklet i 2021.

Betaler jeg sukkeravgiften direkte i butikken?

Nei. Avgiften betales av produsenter og importører, som legger kostnaden inn i prisen. Du betaler den derfor indirekte gjennom varens pris, ikke som en egen post på kvitteringen.

Kongen og kongefamilien sitter i gylne troner i Stortingssalen, flankert av uniformerte vakter og embetsmenn.

«Kongen i statsråd» er navnet på det formelle møtet der regjeringens medlemmer samles sammen med kongen for å fatte de viktigste statlige beslutningene. Møtet holdes normalt hver fredag klokken 11.00 i Statsrådssalen på Det kongelige slott i Oslo, og her blir forslag fra statsrådene formelt vedtatt som såkalte kongelige resolusjoner. Selv om kongen sitter ved bordenden og leder møtet, er beslutningene i praksis regjeringens – ikke kongens personlige avgjørelser. Denne guiden forklarer hva uttrykket betyr, hvordan et statsråd gjennomføres, og hvilke regler i Grunnloven som ligger bak.

Viktige punkter

  • Hva: Kongen i statsråd er regjeringens formelle beslutningsmøte med kongen til stede.
  • Når og hvor: Normalt hver fredag kl. 11.00 i Statsrådssalen på Det kongelige slott i Oslo.
  • Beslutninger: Kalles kongelige resolusjoner og er formelt kongens, men reelt regjeringens (de jure vs. de facto).
  • Grunnlag: Grunnloven § 28 (viktige saker) og § 31 (kontrasignering av statsministeren).
  • Ved kongens fravær: Kronprinsregenten leder møtet.

Hva betyr begrepet, og hvorfor er det forvirrende?

Ordet «statsråd» har to ulike betydninger i norsk, og det er lett å blande dem sammen. For det første er en statsråd en person – en politisk leder av et departement, det vi til daglig kaller en «minister». Statsrådene danner sammen med statsministeren selve regjeringen. For det andre er et statsråd et møte: den formelle forsamlingen der regjeringen og kongen fatter vedtak.

«Kongen i statsråd» viser til den andre betydningen. Det er navnet på det øverste utøvende organet i Norge når regjeringen treffer formelle beslutninger med kongen til stede. Når offentlige kilder skriver at «Kongen har bestemt», betyr det altså sjelden at monarken personlig har tatt et valg – det betyr at regjeringen, med kongen i spissen, har gjort et vedtak. For å forstå hvor dette organet passer inn, kan det være nyttig å lese om Norges politiske system.

Hvordan foregår et statsråd?

Et statsråd er et kort, høytidelig møte med faste rutiner. Det holdes som hovedregel hver fredag klokken 11.00 i Statsrådssalen på Det kongelige slott i Oslo. Kongen leder møtet, og et flertall av regjeringens medlemmer skal være til stede for at det skal være beslutningsdyktig.

I forkant forberedes sakene grundig. Dokumentene som skal behandles – statsrådskartet – gjøres klare på forhånd, blant annet gjennom et forberedende statsråd, slik at selve møtet i stor grad handler om å formalisere beslutninger som allerede er politisk avklart. Hver statsråd legger fram («foredrar») sine egne saker, og kongen signerer vedtakene.

Hva skjer når kongen ikke kan møte?

Kongen er ikke alltid til stede, for eksempel på grunn av sykdom eller offisielle reiser i utlandet. Da trer kronprinsen inn som kronprinsregent og leder møtet i kongens sted. Vedtakene kalles i slike tilfeller «kronprinsregentens resolusjon», men har nøyaktig samme rettsvirkning som en vanlig kongelig resolusjon.

Hurtigfakta

HvaFormelt regjeringsmøte der kongen og statsrådene fatter vedtak
NårNormalt hver fredag kl. 11.00
HvorStatsrådssalen, Det kongelige slott i Oslo
Hvem lederKongen, eller kronprinsregenten ved kongens fravær
BeslutningstypeKongelig resolusjon (eller kronprinsregentens resolusjon)
Rettslig grunnlagGrunnloven §§ 28 og 31
Kontrasigneres avStatsministeren

Hva er en kongelig resolusjon?

En kongelig resolusjon er en beslutning som fattes av Kongen i statsråd. Her kommer skillet mellom form og realitet tydelig fram. Formelt, eller de jure, er resolusjonene kongens egne. Reelt, eller de facto, er de regjeringens eller den enkelte statsråds beslutninger. Kongen setter sin signatur under, men innholdet er utformet og ansvaret båret av politikerne.

Etter Grunnloven § 28 er det saker av «viktighet» som skal avgjøres ved kongelig resolusjon. Grunnloven nevner selv eksempler som utnevnelser til statlige embeter og benådninger. Hva som regnes som en sak av viktighet, må vurderes konkret, og i praksis legges det betydelig vekt på hvor inngripende eller omfattende saken er for samfunnet. Mindre viktige saker avgjøres av departementene uten å gå veien om statsråd.

Kontrasignering – slik holdes kongen ansvarsfri

For at et vedtak fra Kongen i statsråd skal være gyldig, må det kontrasigneres. Grunnloven § 31 bestemmer at alle beslutninger kongen treffer, må medunderskrives for å ha virkning. I vanlige saker er det statsministeren som kontrasignerer; i militære kommandosaker er det den som har lagt fram saken.

Poenget med denne ordningen er at kongen personlig ikke kan holdes ansvarlig. Ved å kontrasignere påtar statsministeren og regjeringen seg det politiske ansvaret for vedtaket overfor Stortinget. Dette er en kjerne i det norske systemet med parlamentarisme: kongen er statsoverhode, men makten utøves av en regjering som må ha Stortingets tillit.

En statsråd som er uenig i et vedtak, kan be om å få ført sin dissens (uenighet) til protokolls. På den måten slipper vedkommende selv å stå konstitusjonelt ansvarlig for en beslutning han eller hun har stemt imot.

Benådning og retten til å gi «nåde» (§ 20)

Benådning er et tydelig eksempel på en sak som avgjøres i statsråd. Etter Grunnloven § 20 har Kongen rett til å benåde forbrytere etter at dom er falt – altså å ettergi eller mildne en idømt straff. Denne bestemmelsen er ikke opphevet; den gjelder fortsatt, men den utøves av Kongen i statsråd, ikke av monarken alene.

I praksis er oppgavene fordelt. Selve beslutningen om å innvilge benådning treffes i statsråd, mens myndigheten til å avslå søknader er delegert nedover i systemet. Avslagsmyndigheten lå lenge hos Justis- og beredskapsdepartementet, men ble fra 1. juli 2020 lagt til Kriminalomsorgsdirektoratet. Justis- og beredskapsdepartementet er i dag klageinstans for avslag. Slik sikrer man en forsvarlig og ensartet behandling av det store antallet søknader uten å belaste statsråd med hver enkelt sak.

Kongen i statsråd og påtalemyndigheten

Kongen i statsråd har også en rolle i strafferettspleien. Etter straffeprosessloven § 64 er det bare Kongen i statsråd som kan avgjøre om det skal tas ut tiltale mot embetsmenn og visse andre tjenestemenn som er utnevnt av Kongen. Dette er en gammel ordning som skal gi en ekstra sikkerhetsventil i saker mot statens egne høytstående tjenestemenn.

Øverste leder av påtalemyndigheten er riksadvokaten, som står direkte under Kongen i statsråd. Formelt har Kongen i statsråd instruksjons- og omgjøringsmyndighet overfor riksadvokaten i enkeltsaker, men i praksis blander de politiske myndighetene seg ikke inn i konkrete påtaleavgjørelser. Denne tilbakeholdenheten regnes som en viktig del av en velfungerende rettsstat, og det er fremmet forslag om å lovfeste at påtalemyndigheten skal være uavhengig.

Statsråd eller regjeringskonferanse – hva er forskjellen?

Det er lett å tro at det er i statsråd regjeringen diskuterer politikk. Det stemmer ikke. De egentlige politiske diskusjonene skjer i regjeringskonferansen (ofte kalt «r-konferanse»), som normalt holdes en gang i uken. Statsrådet er først og fremst stedet der ferdig forberedte beslutninger formaliseres.

EgenskapStatsråd (Kongen i statsråd)Regjeringskonferanse
FormålFatte formelle vedtak (kongelige resolusjoner)Diskutere og samordne politikk
Hvem lederKongen eller kronprinsregentenStatsministeren
HvorStatsrådssalen på SlottetRegjeringens lokaler
OffentlighetVedtakene kunngjøresFortrolig, ingen formelle vedtak
Rettslig statusRegulert i GrunnlovenUformelt forum uten grunnlovsregler

Historisk bakgrunn: maktfordeling siden 1814

Ordningen med Kongen i statsråd har røtter helt tilbake til Grunnloven fra 1814. Den gang var det et sentralt mål å begrense kongens makt og bygge et system med fordeling av makt mellom den lovgivende (Stortinget), den utøvende (regjeringen/kongen) og den dømmende (domstolene) statsmakten. Før dette hadde kongen samlet svært mye makt på egen hånd.

I et moderne demokrati er statsrådet derfor i stor grad en tradisjonsrik, seremoniell ordning. De reelle beslutningene ligger hos en folkevalgt regjering, mens de formelle rammene fra 1814 er bevart. Vil du forstå mer om hvordan slike institusjoner henger sammen, kan det være nyttig å lese om hva politikk egentlig er.

Vanlige misforståelser om Kongen i statsråd

Flere av de vanligste feiloppfatningene handler om hvem som egentlig bestemmer, og hva møtet brukes til:

  • «Kongen bestemmer i statsråd.» Nei. Kongen signerer, men innholdet og ansvaret ligger hos regjeringen. Kravet om kontrasignering gjør at monarken ikke kan treffe politiske avgjørelser alene.
  • «Statsråd er et møte og ingenting annet.» Ordet betyr også en person – en minister. Begge betydningene er riktige, men i uttrykket «Kongen i statsråd» er det møtet det siktes til.
  • «Det er her regjeringen diskuterer politikk.» De politiske diskusjonene skjer i regjeringskonferansen. Statsrådet formaliserer ferdige beslutninger.
  • «§ 20 om benådning er opphevet.» Den gjelder fortsatt. Det som har endret seg, er hvem som behandler avslag på søknader.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Når og hvor møtes Kongen i statsråd?

Statsrådet holdes normalt hver fredag klokken 11.00 i Statsrådssalen på Det kongelige slott i Oslo. Møtet er kort og følger faste rutiner, og sakene er forberedt på forhånd.

Hva er forskjellen på en statsråd og et statsråd?

En statsråd (en person) er en minister som leder et departement. Et statsråd (et møte) er den formelle forsamlingen der regjeringen og kongen fatter vedtak. Samme ord, to betydninger.

Bestemmer kongen hva som skal vedtas?

Nei. Formelt er resolusjonene kongens, men reelt er de regjeringens. Vedtakene må kontrasigneres av statsministeren for å være gyldige, og det er regjeringen som står politisk ansvarlig overfor Stortinget.

Hva er en kongelig resolusjon?

Det er en beslutning fattet av Kongen i statsråd i saker av viktighet, slik Grunnloven § 28 krever. Typiske eksempler er utnevnelser til embeter, forskrifter og benådninger.

Hvem leder statsråd når kongen ikke er til stede?

Da trer kronprinsen inn som kronprinsregent. Vedtakene kalles kronprinsregentens resolusjon, men har samme rettsvirkning som en ordinær kongelig resolusjon.

En død elefant ligger på tørr, sprukket jord under et dødt tre i et ødelagt ørkenlandskap

Global oppvarming betyr at jordas gjennomsnittstemperatur stiger over tid. For den enkelte er dette vanskelig å observere, fordi vi bare opplever været på ett sted til én tid – ikke et globalt gjennomsnitt målt over tiår. Derfor er det lett å trekke feil slutninger etter en kald vinter eller en våt sommer. Samtidig viser forskningen tydelig at kloden blir varmere, og at det i all hovedsak skyldes menneskelig aktivitet. Denne artikkelen forklarer hva klimaforskningen faktisk sier, og hvorfor enkelte likevel betviler den.

Viktige punkter

  • Global oppvarming betyr at jordas gjennomsnittstemperatur stiger over tid – ikke at hver dag eller hvert sted blir varmere.
  • FNs klimapanel (IPCC) slo i 2021 fast at det er «utvetydig» at menneskelig påvirkning har varmet opp atmosfæren, havet og landjorda.
  • Over 99 % av fagfellevurderte klimastudier konkluderer med at oppvarmingen er menneskeskapt.
  • Tvil handler oftere om verdier, identitet og egeninteresse enn om manglende data.
  • Naturlige faktorer som sol og vulkaner finnes, men kan ikke forklare den raske oppvarmingen siden 1950.

Hva betyr egentlig global oppvarming?

Global oppvarming er en varig økning i jordas gjennomsnittlige overflatetemperatur, målt over mange år. Det handler ikke om at hver enkelt dag eller hvert sted blir varmere, men om en langsiktig trend for hele kloden sett under ett.

Drivkraften er den såkalte drivhuseffekten: gasser som karbondioksid (CO₂) og metan slipper inn sollys, men hindrer noe av varmestrålingen i å slippe ut igjen. Jo mer av disse gassene i atmosfæren, desto mer varme holdes tilbake. Livet på jorda, slik vi kjenner det, er avhengig av små variasjoner i den globale gjennomsnittstemperaturen, og raske endringer får derfor store følger for natur og samfunn.

Hva sier klimaforskningen faktisk?

Forskningen er entydig: kloden blir varmere, og menneskelige utslipp er hovedårsaken. FNs klimapanel (IPCC) slo i sin sjette hovedrapport fra 2021 fast at det er «utvetydig» at menneskelig påvirkning har varmet opp atmosfæren, havet og landjorda. I perioden 2011–2020 var kloden rundt 1,1 °C varmere enn i førindustriell tid (1850–1900).

Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bekreftet at 2024 ble det varmeste året som er målt, omtrent 1,55 °C over førindustrielt nivå – det første kalenderåret som i snitt passerte 1,5 °C. De siste ti årene er samtidig de ti varmeste i måleserien. Mengden CO₂ i atmosfæren har økt fra rundt 280 ppm før industrialiseringen til over 430 ppm i 2025, det høyeste nivået på mer enn to millioner år.

Nøkkeltall

MålVerdi
Oppvarming 2011–2020 vs. 1850–1900ca. 1,1 °C (IPCC AR6)
Varmeste år som er målt2024, ca. 1,55 °C over førindustrielt nivå (WMO)
CO₂ i atmosfæren (2025)over 430 ppm (NOAA/Scripps, Mauna Loa)
CO₂ før industrialiseringenca. 280 ppm
Vitenskapelig enighetover 99 % av fagstudier / ca. 97 % av publiserende klimaforskere
CO₂-måleserien ved Mauna Loa startet1958

Hvor stor er den vitenskapelige enigheten?

Enigheten blant klimaforskere er svært høy. En gjennomgang fra 2021 fant at over 99 % av fagfellevurderte klimastudier konkluderer med at oppvarmingen er menneskeskapt, og tidligere undersøkelser viste rundt 97 % oppslutning blant forskere som faktisk publiserer om klima. Jo mer klimafaglig ekspertise de spurte har, desto større er enigheten. Uenigheten i forskningsmiljøet handler i praksis om detaljer – ikke om hvorvidt oppvarmingen er reell og menneskeskapt.

Hva er forskjellen på vær og klima?

Vær er hva som skjer akkurat nå og de nærmeste dagene, mens klima er mønsteret av vær over mange tiår. En enkelt kald vinter sier derfor lite om klimaet, på samme måte som ett tap i terningkast ikke endrer sannsynligheten over tusen kast. Mye av tvilen oppstår nettopp fordi folk blander disse to sammen og bruker kortvarige værobservasjoner til å vurdere en langsiktig klimatrend.

Hvilke naturlige faktorer påvirker klimaet?

Klimaet påvirkes av flere naturlige faktorer, men ingen av dem forklarer den raske oppvarmingen vi ser i dag. De viktigste er:

  • Solaktivitet: Energien fra sola varierer noe over tid. De siste tiårene har solaktiviteten vært stabil eller svakt synkende, mens temperaturen har steget – det motsatte av hva en solstyrt oppvarming ville gitt.
  • Vulkansk aktivitet: Store utbrudd slipper ut partikler som kjøler kloden midlertidig i noen år, men de gir ingen varig oppvarming.
  • Kosmisk stråling: Stråling fra verdensrommet er foreslått som en faktor for skydannelse, men studier har ikke funnet noen vesentlig effekt på dagens oppvarming.
  • Naturlige sykluser: Jordas bane og helning (Milankovitch-sykluser) styrer istider over titusener av år – altfor sakte til å forklare endringene siden 1950.

Fordi slike naturlige mekanismer finnes, er det lett å tilby alternative forklaringer. Men når forskerne regner dem sammen, kan de ikke gjøre rede for oppvarmingen uten å ta med menneskeskapte utslipp.

Hvorfor betviler enkelte klimaforskningen?

Tvil om klimaforskning handler oftere om verdier, identitet og interesser enn om manglende data. Forskning på temaet beskriver dette som «motivert resonnering»: vi leter etter informasjon som bekrefter det vi allerede mener, og avviser det som utfordrer oss. Nedenfor er de vanligste årsakene.

Egeninteresse og frykt for endring

Å redusere utslipp krever store endringer i hvordan vi reiser, bor og forbruker. Når noe har en personlig kostnad, er terskelen for å akseptere det høyere. Det er menneskelig å lete etter alternative forklaringer så lenge som mulig når konklusjonen er ubehagelig.

Identitet og politisk tilhørighet

Klimaspørsmålet har blitt tett knyttet til politisk og kulturell identitet. For enkelte kan det å godta forskningen oppleves som å svikte sin egen gruppe, og tvil blir da en måte å forsvare tilhørigheten på. Dette forklarer hvorfor holdninger til klima ofte følger politiske skillelinjer mer enn utdanningsnivå.

Manglende tillit til vitenskap

Vitenskapelige resultater kommer alltid med en viss usikkerhet, og den usikkerheten blir noen ganger tolket som at «forskerne ikke vet». Mange forveksler dessuten at noe er vitenskapelig med at det skal være feilfritt. At forskning justeres når ny kunnskap kommer til, er en styrke – ikke et tegn på at grunnlaget er feil.

Feilinformasjon og desinformasjon

Villedende påstander spres raskt i sosiale medier og kan så tvil selv når forskningen er tydelig. Noen aktører med økonomiske interesser har også aktivt forsøkt å overdrive usikkerheten. Feilinformasjon forklarer likevel ikke all tvil alene – den virker sammen med interessene og identiteten beskrevet ovenfor.

Ulike former for klimaskepsis

Det er nyttig å skille mellom tre former for tvil, fordi de krever helt ulike svar:

  • Benektelse av fakta: å avvise at kloden blir varmere i det hele tatt. Dette strider mot måledata fra hele verden.
  • Omtolkning av fakta: å godta at det blir varmere, men hevde at det er naturlig og ikke menneskeskapt.
  • Benektelse av konsekvensene: å godta både oppvarmingen og årsaken, men avvise at den er alvorlig, eller at vi behøver å gjøre noe.

Den siste formen er den vanligste i dag. Mange godtar forskningen, men oppfatter oppvarmingen som et forbigående fenomen, stoler overdrevent på at teknologi løser det av seg selv, eller antar at konsekvensene mest vil ramme andre.

Vanlige misforståelser og feilslutninger

Flere gjentatte feilslutninger preger debatten. Her er de vanligste – og hva forskningen faktisk viser:

  • «Klimaet har alltid endret seg.» Riktig, men tidligere endringer skjedde langsommere og hadde andre årsaker. Det er farten og årsaken i dag som er nye.
  • «Det var kaldt i vinter, så oppvarmingen er tull.» Dette blander vær og klima; enkelthendelser endrer ikke den langsiktige trenden.
  • «Forskerne er uenige.» Over 99 % av fagstudiene peker samme vei. Inntrykket av stor uenighet skyldes ofte medieoppslag, ikke forskningen.
  • «CO₂ er jo bare en liten del av lufta.» Små mengder har stor virkning; CO₂ er en kraftig klimagass selv i lave konsentrasjoner.
  • «Norge er for lite til å bety noe.» Utslipp per innbygger er høye, og klimaet styres av summen av alle lands utslipp.

Hvordan vurdere klimapåstander kritisk?

Et sunt kildekritisk blikk gjør det lettere å skille solid kunnskap fra villedende påstander. Noen enkle grep hjelper:

  • Se etter om påstanden bygger på fagfellevurdert forskning eller på enkeltpersoners meninger.
  • Sjekk om en graf viser en lang tidsserie, eller om den er «klippet» til en kort og misvisende periode.
  • Skille mellom temperatur som trend over tiår og enkeltstående værhendelser.
  • Vær oppmerksom på kilder som har økonomiske eller politiske interesser i konklusjonen.
  • Stol på samlede vurderinger fra mange studier, som IPCC-rapportene, fremfor enkeltstudier tatt ut av sammenheng.

Klimadebatten i norsk politikk

I Norge er den vitenskapelige grunnforståelsen i liten grad omstridt blant partiene; uenigheten handler mest om hvilke tiltak som skal brukes, og hvor raskt. Hvordan dette slår ut i praksis, kan du lese om i oversikten over hvordan norsk miljøpolitikk fungerer. Noen partier, som Miljøpartiet De Grønne, gjør klima til sin viktigste sak, mens andre legger større vekt på kostnader og næringsliv.

Klima er dermed et godt eksempel på at politikk handler om å prioritere mellom ulike hensyn. Vil du se hvor du selv står, kan du bruke verktøyet for å finne partiet som passer for deg. Les også: bøker om politikk.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Er forskerne egentlig enige om at global oppvarming er menneskeskapt?

Ja. Over 99 % av fagfellevurderte klimastudier og rundt 97 % av publiserende klimaforskere konkluderer med at oppvarmingen i hovedsak er menneskeskapt. FNs klimapanel kaller det utvetydig.

Betyr en kald vinter at global oppvarming ikke stemmer?

Nei. Vær er kortvarige svingninger, mens klima er gjennomsnittet over mange tiår. Enkelte kalde perioder endrer ikke den langsiktige oppvarmingstrenden for hele kloden.

Kan ikke oppvarmingen skyldes sola eller vulkaner?

Naturlige faktorer finnes, men de kan ikke forklare dagens raske oppvarming. Solaktiviteten har vært stabil eller svakt synkende mens temperaturen stiger, og vulkaner gir bare kortvarig nedkjøling.

Hvorfor tviler noen likevel på forskningen?

Tvil handler ofte om verdier, identitet, egeninteresse og feilinformasjon snarere enn om manglende data. Mange aksepterer faktaene, men avviser hvor alvorlige konsekvensene er.

Hvor mye har kloden blitt varmere?

Kloden var rundt 1,1 °C varmere i 2011–2020 enn i førindustriell tid, og 2024 var det varmeste året som er målt, omtrent 1,55 °C over førindustrielt nivå.

bøker om politikk

Politiske debatter på tv og i avisene kan være vanskelige å følge med på, fordi de ofte forutsetter at du allerede kjenner til en god del. Hva gjør regjeringen, og hva er egentlig Stortingets oppgaver? Hva står partiene for? Sentrale spørsmål om oljepolitikk, norsk økonomi, velferdsstaten og EØS-avtalen tar politikerne for gitt at vi kjenner fra før – og det gjør vi ikke alltid. Vil du komme dypere inn i stoffet, er bøker en av de beste inngangene. Det skrives enormt mye om politikk, så det store spørsmålet er hvor du skal begynne. Nedenfor går vi gjennom de viktigste bokkategoriene, hva de egner seg til, og konkrete titler du kan starte med.

Viktige punkter

  • Start nøytralt: lærebøker og formidlingsbøker gir den tryggeste innføringen før du går videre.
  • Memoarer og biografier gir innblikk bak kulissene, men må leses kildekritisk – det er forfatterens perspektiv.
  • Skjønnlitteratur belyser politikk gjennom samfunnskritikk og satire, og gjør stoffet nært.
  • Les flere kilder med ulikt ståsted for å danne deg et balansert bilde.
  • Sjekk utgivelsesåret – politikk endrer seg raskt, og tall og situasjoner blir fort utdaterte.

Hvorfor lese bøker om politikk?

Bøker gir deg sammenheng og bakgrunn som nyhetsoppslag sjelden rekker å forklare. En avisartikkel forteller deg hva som skjedde i dag; en bok forklarer hvorfor systemet er bygget som det er, hvordan beslutninger faktisk tas, og hvilke verdier som ligger bak de ulike standpunktene. Hvis du vil forstå hva politikk egentlig er, er det lettere å bygge kunnskapen stein på stein enn å hoppe rett inn i dagsaktuell debatt.

Et viktig poeng før du begynner: mange som skriver om politikk har en agenda. Det betyr at de fremmer ett bestemt politisk syn på bekostning av andre. Det er ikke galt i seg selv, men det er nyttig å vite hvilken type bok du har i hendene – en nøytral lærebok, en personlig memoar eller en roman med et budskap. Da leser du mer kritisk og får et bredere bilde.

Lærebøker om politikk

Lærebøker er det tryggeste stedet å begynne, fordi de etter formålet skal gi en upartisk og pedagogisk framstilling. Lærebøker i politikk for videregående skole og høyere utdanning er laget for å forklare begreper og sammenhenger nøytralt, uten å overtale deg til å mene noe bestemt. Derfor passer de godt selv om du verken er elev eller student.

Lærebøker for videregående skole

For videregående er Politikk og makt fra Cappelen Damm et godt eksempel. Verket har en enkel, tematisk oppbygging og dekker grunnbegreper som makt, demokrati og menneskerettigheter, levendegjort med eksempler fra konkrete politiske saker. Fordi stoffet er brutt opp i korte, avgrensede temaer, er det lett å slå opp i enkeltkapitler i stedet for å lese fra perm til perm. Slike lærebøker gir deg samme begrepsapparat som elevene bruker, og er et solid fundament før du går videre.

Lærebøker for høyere utdanning

Vil du gå grundigere til verks, kan du se på pensumlista i statsvitenskap. «Norsk politikk» av Jan Erik Grindheim, Knut Heidar og Kaare Strøm (Universitetsforlaget, første utgave 2017, senere revidert) er en mye mer kompakt og systematisk framstilling for deg som vil i dybden. Boka forklarer hvordan det norske politiske systemet er bygget opp og virker, setter dagens demokrati inn i et historisk perspektiv og sammenligner med hvordan demokratier er organisert i andre land. Den er mer krevende enn en lærebok for videregående, men desto mer givende hvis du allerede har grunnlaget på plass.

Formidlingsbøker for allmennheten

Mellom skolebøkene og den tyngre faglitteraturen finnes bøker som er skrevet for vanlige lesere. Et kjent eksempel er «200 år på 200 sider» (2014) av valgforskeren Frank Aarebrot, som på kort plass tar deg gjennom norsk historie etter 1814 – fra Grunnloven på Eidsvoll, via parlamentarismens gjennombrudd, til oljealder og velferdsstat. Slike bøker gir deg den historiske tråden som gjør dagens partipolitikk lettere å forstå.

Politiske memoarer og biografier

Memoarer og biografier gir deg politikken sett innenfra, men krever at du leser kildekritisk. Her forteller politikerne selv – eller en biograf – hva som foregikk bak lukkede dører, hvordan beslutninger ble til, og hvilke reaksjoner de hadde da det stormet som verst. Det er ofte ting de ikke gikk ut med i kampens hete.

Memoarer skrevet av politikerne selv

Memoarer skrevet av politikerne selv gir deg deres egen versjon, med personlig engasjement og hjertesaker i sentrum. Blant de mest interessante er bøkene tidligere statsministere har skrevet:

  • «Min historie» (2016) av Jens Stoltenberg (Gyldendal) – om veien fra ung politiker til statsminister, dannelsen av den rødgrønne regjeringen og dagene etter 22. juli 2011.
  • «Mitt liv 1939–1986» (1997) av Gro Harlem Brundtland (Gyldendal), med oppfølgeren «Dramatiske år 1986–1996» (1998) – om en av de mest markante lederne i nyere norsk historie.
  • «Minner og meninger» (1988–1990) av Kåre Willoch (Schibsted) – høyrelederens egne refleksjoner over tiden i og rundt regjering.

Ha i bakhodet at dette er deres egen framstilling. Det kan finnes viktige punkter de utelater, og en tendens til å rettferdiggjøre egne valg. For å få et bredt bilde av en sak lønner det seg å lese flere politikeres framstillinger og sammenligne.

Biografier skrevet av andre

Biografier skrevet av andre enn politikeren selv stiller gjerne større krav til objektivitet. De kommer som regel en god stund etterpå og setter et historisk lys over begivenhetene. Historikeren Hans Olav Lahlum har for eksempel skrevet grundige biografier om de avdøde Arbeiderparti-politikerne Oscar Torp (2007) og Haakon Lie (2009). Slike verk er nyttige fordi forfatteren kan bruke arkiver, kilder og et overblikk som samtiden ikke hadde.

Politikk i skjønnlitteraturen

Skjønnlitteratur lærer deg om politikk gjennom samfunnskritikk og fortelling snarere enn fakta. Romaner går ikke like konkret inn i styringsstrukturene som lærebøkene, men de kan kritisere det politiske systemet eller tendenser i tiden, ofte med satire som virkemiddel. Fordelen er at de får ideer og konsekvenser til å føles nære og menneskelige.

Klassikerne er George Orwells romaner «1984» (1949) og «Kamerat Napoleon» (Animal Farm, 1945). Her skildrer han følgene av autoritære styresett som nazisme og kommunisme – gjennom henholdsvis en framtidsdystopi og en dyrefabel. Begge er korte, lettleste og fortsatt høyaktuelle når man vil forstå maktmisbruk og propaganda.

Blant norske forfattere er rene politiske emner ikke like vanlige, men klima og miljø er noe det skrives mye om – for eksempel i Maja Lundes «Bienes historie» (2015), som også kan leses sammen med en innføring i norsk miljøpolitikk. I romanen «Berge» (2017) forteller Jan Kjærstad om en drept Arbeiderparti-politiker og familien hans, i en fortelling som uttalt er preget av det norske samfunnet etter 22. juli 2011.

Sammenligning av utvalgte bøker om politikk

Tabellen under samler bøkene vi har nevnt, slik at du raskt ser sjanger og utgivelsesår og kan velge ut fra hva du er ute etter – en nøytral innføring, et innblikk bak kulissene eller en roman med brodd.

Sammenligning

BokForfatterSjangerUtgitt
Politikk og maktLæreverk fra Cappelen DammLærebok (videregående)–
Norsk politikkGrindheim, Heidar og StrømLærebok (høyere utdanning)2017
200 år på 200 siderFrank Aarebrot m.fl.Historie/formidling2014
Min historieJens StoltenbergMemoar2016
Mitt liv 1939–1986Gro Harlem BrundtlandMemoar1997
Minner og meningerKåre WillochMemoar1988–1990
Haakon LieHans Olav LahlumBiografi2009
BergeJan KjærstadRoman2017
Bienes historieMaja LundeRoman2015
1984George OrwellRoman1949

Hvordan velger du riktig bok?

Velg bok etter hva du faktisk vil oppnå, ikke etter hva som er mest kjent. Et par tommelfingerregler:

  • Vil du ha oversikt? Start med en lærebok eller en formidlingsbok som forklarer systemet nøytralt.
  • Vil du forstå en konkret periode eller person? Les en biografi, og helst en memoar og en uavhengig biografi om samme person.
  • Vil du bli engasjert? En roman eller en debattbok treffer ofte følelsene sterkere enn en lærebok.
  • Vil du danne deg en mening? Les minst to kilder med ulikt ståsted, og sammenlign. Det er lettere når du kjenner de politiske ideologiene og de norske partiene fra før.

Vanlige feil når man leser om politikk

Den vanligste feilen er å lese bare én type bok og tro at man har hele bildet. Her er fallgruvene du bør unngå:

  • Å stole blindt på én forfatter. Både debattbøker og memoarer har et budskap. Les flere kilder før du konkluderer.
  • Å forveksle memoar med fasit. En politikers egen bok er ett perspektiv, ikke en nøytral historiebok.
  • Å hoppe over grunnbegrepene. Uten å vite hva for eksempel parlamentarisme eller velferdsstat betyr, blir mye uforståelig. Slå opp underveis.
  • Å velge for tungt for tidlig. Starter du med den tyngste faglitteraturen, risikerer du å gi opp. Begynn enkelt og bygg på.
  • Å glemme utgivelsesåret. Politikk endrer seg raskt. Sjekk når boka ble skrevet, og om tallene og situasjonen fortsatt stemmer.

Hvor finner du bøkene?

De fleste titlene finnes på biblioteket, i bokhandelen og som e-bok eller lydbok. Biblioteket er gratis og et godt sted å prøve en bok før du eventuelt kjøper den. Lærebøker kan ofte kjøpes brukt. Vil du lese dybdeartikler om bøker og politikk, finnes det egne temasider om emnet på nett i tillegg til bokomtaler i aviser og tidsskrifter.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hvilken bok bør jeg lese først hvis jeg kan lite om politikk?

Begynn med en lærebok for videregående eller en formidlingsbok for allmennheten. De forklarer grunnbegrepene nøytralt og pedagogisk, slik at du får et fundament før du går videre til tyngre faglitteratur, memoarer eller debattbøker.

Er politikeres egne memoarer til å stole på?

De er pålitelige som uttrykk for forfatterens eget perspektiv, men de er ikke nøytrale. Politikere skriver gjerne for å forklare og forsvare egne valg, og kan utelate ubehagelige punkter. Les derfor flere framstillinger av samme hendelse og sammenlign.

Kan jeg lære noe om politikk av romaner?

Ja. Skjønnlitteratur som Orwells «1984» eller Kjærstads «Berge» belyser maktmisbruk, ideologi og samfunnsforhold på en måte som gjør stoffet nært og minneverdig. Romaner erstatter ikke faktabøker, men utfyller dem godt.

Hva er forskjellen på en lærebok og en debattbok om politikk?

En lærebok skal gi en upartisk og pedagogisk framstilling, mens en debattbok argumenterer for et bestemt syn. Begge kan være nyttige, men du leser dem ulikt: læreboka for å forstå, debattboka for å bli kjent med ett standpunkt.

Hvor kan jeg låne eller kjøpe bøkene?

De fleste finnes på folkebiblioteket, i bokhandelen og som e-bok eller lydbok. Biblioteket er gratis og lar deg prøve en tittel før du eventuelt kjøper. Lærebøker får du ofte billigere brukt.

Høyre video

Høyre er et av Norges eldste politiske partier og har i mer enn 140 år vært en av de tyngste kreftene på borgerlig side i norsk politikk. Partiet bygger på en kombinasjon av konservative og liberale verdier, og har gjennom historien vekslet med Arbeiderpartiet om regjeringsmakten. Denne artikkelen følger partiet fra stiftelsen i 1884 og fram til situasjonen etter stortingsvalget i 2025 – og forklarer hva det står for, hvem som har ledet det, og hvilke saker som har formet utviklingen.

Viktige punkter

  • Stiftet i 1884 som den konservative motpolen til Venstre under striden om parlamentarismen.
  • Ideologi: konservatisme kombinert med liberalisme – frihet, eiendomsrett og markedsøkonomi.
  • Store regjeringsperioder: John Lyng (1963), Kåre Willoch (1981–1986), Jan P. Syse (1989–1990) og Erna Solberg (2013–2021).
  • Valget 2025: 14,6 % og 24 mandater – en nedgang på 12 fra 2021 og tredjeplass blant partiene.
  • Ny leder: Ine Eriksen Søreide overtok etter Erna Solberg i februar 2026.

Hva er Høyre?

Det er et borgerlig parti som ønsker et samfunn bygget på privat eiendomsrett, personlig frihet og en markedsøkonomi med lavere skatter og avgifter enn venstresiden går inn for. Partiet har tradisjonelt vært den største utfordreren til Arbeiderpartiet, og de to har i praksis byttet på å lede landet gjennom etterkrigstiden.

Ideologisk hviler partiet på to bein: konservatisme, som legger vekt på gradvise endringer, tradisjon og ansvar, og liberalisme, som vektlegger individets frihet og et næringsliv med handlingsrom. Kritikere har gjennom tidene ment at partiet først og fremst tjener de mest velstående, mens Høyre selv beskriver politikken sin som en satsing på verdiskaping som skal komme hele samfunnet til gode. En oppdatert oversikt over partiets nåværende program finner du på partisiden om Høyre.

Hurtigfakta

Stiftet1884
Første formannEmil Stang
Partileder (2026)Ine Eriksen Søreide
IdeologiKonservatisme og liberalisme
UngdomspartiUnge Høyre
Stortingsvalget 202514,6 % – 24 mandater
Posisjon 2026Opposisjon (regjeringen Støre, Ap)

Stiftelsen i 1884 og striden om parlamentarismen

Høyre ble stiftet i 1884, samme år som partiet fikk sin motpol, Venstre. Bakgrunnen var striden om parlamentarismen – spørsmålet om regjeringen skulle være avhengig av flertallet på Stortinget. Da Stortinget fikk regjeringen til statsminister Christian August Selmer dømt i Riksretten i 1884, ble dette et vendepunkt: parlamentarismen ble innført i praksis.

En vanlig misforståelse er at partiet vokste fram som en utbrytergruppe fra Venstre. Det er ikke riktig. Høyre og Venstre oppstod som de to motstående leirene i den samme konflikten: Venstre var kraften bak parlamentarismen, mens Høyre samlet de konservative som ville forsvare kongemakten og regjeringens stilling, og som mente at maktfordelingen i Grunnloven ble svekket. Juristen Emil Stang ble partiets første formann og blir ofte omtalt som «Høyres far». Han samlet de mange konservative foreningene rundt om i landet til én organisasjon med et moderat program.

Gjennom 1900-tallet: konkurranse med arbeiderbevegelsen

Gjennom første halvdel av 1900-tallet var Høyre et sentralt parti, men måtte etter hvert dele arenaen med en voksende arbeiderbevegelse. Fra mellomkrigstiden og framover ble norsk politikk i stor grad en vippekamp mellom et dominerende Arbeiderparti og en borgerlig side der partiet var tyngdepunktet. Periodene der enten den borgerlige siden eller Arbeiderpartiet styrte, avløste hverandre, ofte utløst av enkeltsaker som rystet den sittende regjeringen.

Kings Bay-saken og veien til borgerlig regjering

Et slikt vendepunkt var Kings Bay-saken. Den 5. november 1962 omkom 21 gruvearbeidere i en eksplosjon ved kullgruvene i Ny-Ålesund på Svalbard. Ulykken utløste en politisk strid om statens ansvar for driften, og i august 1963 fremmet den borgerlige opposisjonen mistillit mot Einar Gerhardsens regjering. Forslaget fikk flertall med støtte fra Sosialistisk Folkepartis to representanter, og Gerhardsen måtte gå av. Du kan lese Stortingets egen historiske dokumentasjon om Kings Bay-saken for detaljene.

Resultatet ble at John Lyng fra Høyre dannet den første ikke-sosialistiske regjeringen etter krigen. Lyng-regjeringen satt riktignok bare noen få uker høsten 1963, men saken la grunnlaget for det borgerlige regjeringssamarbeidet som skulle prege resten av århundret.

Høyrebølgen og Willoch-regjeringen på 1980-tallet

På 1980-tallet opplevde Høyre sin kraftigste framgang. Ved stortingsvalget i 1981 fikk partiet rundt 31,7 prosent av stemmene, og Kåre Willoch dannet den første rene Høyre-regjeringen siden 1928. Framgangen var en del av det som ble kalt «høyrebølgen», en internasjonal høyrevind der Margaret Thatcher ledet de britiske konservative (Toryene) og Ronald Reagan var president i USA.

Tankegodset fra denne tiden handlet om desentralisering, privatisering, lavere offentlig forbruk og skattelettelser. Begrepet «New Public Management» stammer herfra – en reformbølge som skulle gjøre offentlig sektor mer effektiv ved å bruke styringsmetoder hentet fra næringslivet. I 1983 ble Willochs mindretallsregjering utvidet til en flertallsregjering sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, og den satt fram til 1986. Senere fikk partiet også regjeringsmakt under Jan P. Syse, som ledet en borgerlig koalisjon fra 1989 til 1990. Høyre har gjennom tidene fått kritikk fra fagbevegelsen for at markedsorienteringen svekket fagforeningenes stilling – et stridstema som fortsatt deler norsk politikk.

Solberg-perioden 2013–2021

Den lengste sammenhengende regjeringsperioden i Høyres nyere historie var Erna Solbergs tid som statsminister fra 16. oktober 2013 til 14. oktober 2021. Regjeringen startet som et samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet, med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti i Stortinget.

Sammensetningen endret seg underveis: Venstre gikk inn i regjeringen i januar 2018, Kristelig Folkeparti i januar 2019 – noe som ga flertallsregjering – mens Fremskrittspartiet forlot regjeringen i januar 2020. Solberg ble dermed den borgerlige statsministeren som satt lengst sammenhengende i nyere tid.

En av de mest omstridte sakene i Solberg-perioden var kommune- og regionreformen. Med Jan Tore Sanner (H) som ansvarlig statsråd gikk regjeringen inn for å slå sammen kommuner og fylker for å skape større og mer robuste enheter. Resultatet var at antallet kommuner ble redusert fra 428 til 356, og antallet fylker fra 19 til 11, med virkning fra 1. januar 2020. Reformen ble kritisert av dem som mente den svekket lokaldemokratiet og flyttet makt lenger bort fra innbyggerne, og deler av den er senere blitt reversert. Ved valget i 2021 vant de rødgrønne partiene, og Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet overtok som statsminister samme dag som Solberg gikk av.

Etter 2021: valgnederlag og lederskifte

Etter regjeringsskiftet i 2021 gikk Høyre inn i opposisjon. Partiet håpet på ny borgerlig seier ved stortingsvalget i september 2025, men resultatet ble en kraftig nedtur: Høyre fikk 14,6 prosent av stemmene og 24 mandater – en nedgang på 12 mandater fra 36 i 2021, da partiet fikk 20,4 prosent. Dermed falt partiet til tredjeplass blant partiene for første gang siden 2009, og den rødgrønne siden beholdt flertallet. Regjeringen Støre fortsatte som en ren Arbeiderparti-regjering.

I kjølvannet av valgnederlaget varslet Erna Solberg at hun ville trekke seg. På et landsmøte i februar 2026 ble Ine Eriksen Søreide enstemmig valgt til ny partileder, etter at Solberg hadde ledet partiet i 22 år. Henrik Asheim ble valgt til første nestleder og Ola Svenneby til andre nestleder. Lederskiftet markerte starten på en ny epoke etter en lang Solberg-periode.

Plassen i det norske partilandskapet

Høyre plasserer seg til høyre for midten i norsk politikk, men regnes som et sentrumsnært høyreparti sammenlignet med mer markerte fløypartier. Historisk har partiet vært navet på borgerlig side og det naturlige regjeringsalternativet til Arbeiderpartiet. I praksis har det oftest søkt samarbeid med Kristelig Folkeparti, Venstre og i nyere tid Fremskrittspartiet for å kunne danne regjering.

Fordi ingen av de store partiene vanligvis får rent flertall alene, avgjøres regjeringsspørsmålet i Norge av hvilken blokk som samlet får flest mandater. Det gjør forholdet til de øvrige borgerlige partiene avgjørende: når den borgerlige siden er samlet og stor nok, er Høyre som regel det partiet som leverer statsministeren. Når velgerne i stedet vender seg mot venstresiden, slik som i 2021 og 2025, havner partiet i opposisjon.

Hva står Høyre for i dag?

Partiet vil i dag styre samfunnet gjennom et demokratisk og parlamentarisk system, med vekt på å løse statens kjerneoppgaver slik det selv definerer dem. Hovedlinjene i politikken er:

  • Lavere skatter og avgifter for både privatpersoner og bedrifter, for å stimulere til verdiskaping.
  • Et sterkt privat næringsliv og bedre rammevilkår for gründere og eksisterende bedrifter.
  • Kunnskap i skolen, med vekt på faglige resultater og valgfrihet.
  • Helse og omsorg, der det offentlige kan samarbeide med private og ideelle aktører.
  • Et effektivt forsvar og en tydelig vestlig, NATO-orientert utenrikspolitikk.

Skatte- og avgiftspolitikk påvirker også hverdagen til folk flest, fra drivstoffpriser til avgifter på mat og drikke – et felt der både næringsliv og matinteresserte miljøer som Kulinarisk Forum følger med på de politiske valgene. Partiets forankring i liberalismen gjør at det legger stor vekt på den enkeltes frihet og ansvar. Er du usikker på hvor du selv står, kan du prøve en valgomat for å finne partiet som passer deg.

Ungdomspartiet og rekrutteringen

Partiet har et eget ungdomsparti, Unge Høyre, som fungerer som rekrutteringsarena og pådriver for ny politikk. Ungdomspartiet har tradisjonelt profilert seg på saker som arbeid, skole, helse og en bærekraftig framtid, og har ofte inntatt mer liberale standpunkter enn moderpartiet i enkeltsaker. Mange sentrale politikere i partiet har begynt den politiske karrieren der.

Seiglivede myter om partihistorien

Når man leser om Høyres historie, dukker det opp noen seiglivede myter. Her er de vanligste – og hva som faktisk stemmer:

  • «Høyre er en utbrytergruppe fra Venstre.» Nei. Begge partiene ble stiftet i 1884 som motparter i parlamentarismestriden, ikke som mor- og datterparti.
  • «Erna Solberg er fortsatt partileder.» Nei. Hun gikk av i 2026, og Ine Eriksen Søreide overtok som leder.
  • «Høyre og Fremskrittspartiet er egentlig samme parti.» Nei. De samarbeider ofte, men Høyre er mer tradisjonelt konservativt-liberalt, mens Frp har en sterkere innvandrings- og avgiftsprofil.
  • «Høyre bryr seg bare om de rikeste.» Dette er en vanlig kritikk, men en forenkling. Partiet begrunner skatte- og næringspolitikken med at verdiskaping skal finansiere velferden for alle.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Når ble partiet stiftet?

Høyre ble stiftet i 1884, samme år som parlamentarismen ble innført i Norge. Det gjør partiet til ett av de eldste i landet, med en historie på mer enn 140 år.

Hvem er partileder nå?

Ine Eriksen Søreide ble valgt til partileder på Høyres landsmøte i februar 2026. Hun overtok etter Erna Solberg, som ledet partiet i 22 år og gikk av etter valgnederlaget i 2025.

Hvor mange statsministre har partiet hatt etter krigen?

Flere. De mest kjente er John Lyng (1963), Kåre Willoch (1981–1986), Jan P. Syse (1989–1990) og Erna Solberg (2013–2021). Willoch og Solberg ledet de lengste og mest innflytelsesrike regjeringene.

Hva skiller partiet fra Fremskrittspartiet?

Begge er borgerlige og samarbeider ofte, men Høyre er bredere konservativt-liberalt og mer orientert mot et forutsigbart næringsliv, mens Fremskrittspartiet har en tydeligere profil på lavere avgifter, mindre statlig styring og strengere innvandringspolitikk.

Hva betyr det at partiet er konservativt?

Det betyr at partiet foretrekker gradvise, veloverveide endringer framfor store omveltninger, og legger vekt på tradisjon, eiendomsrett og personlig ansvar. I Høyres tilfelle kombineres konservatismen med liberale ideer om individuell frihet og markedsøkonomi.