Ideologiene: en oversikt over de politiske ideologiene

En politisk ideologi er et sammenhengende sett med ideer om hvordan samfunnet bør organiseres: hvem som bør ha makt, hvor mye staten skal styre, hva som er rettferdig, og hvordan vi best kommer dit. Store norske leksikon beskriver ideologi som et idésystem, grunnsyn eller samfunnssyn. På denne siden finner du en nøytral oversikt over de ti ideologiene valgomater.no dekker, slik at du kan forstå hva hver av dem faktisk står for – og hvordan de henger sammen med politikk og de norske partiene. Hver ideologi har en egen fordypningsside du kan klikke deg videre til.

Hva er en politisk ideologi?

En politisk ideologi er en måte å forstå samfunnet på, kombinert med et ønske om hvordan det bør være. Den gir svar på tre grunnleggende spørsmål: Hva er mennesket? Hvordan bør samfunnet styres? Og hva er et godt og rettferdig samfunn? Ulike ideologier gir ulike svar, og det er forskjellene i svarene som gjør at vi kan skille dem fra hverandre.

Ideologier er ikke det samme som partier. Et parti er en organisasjon som stiller til valg, mens en ideologi er idégrunnlaget partiet bygger på. De fleste partier henter inspirasjon fra flere ideologiske tradisjoner samtidig, og nesten ingen følger én ideologi slavisk. Ideologier er heller ikke statiske: de utvikler seg over tid, og de samme ordene kan bety ulike ting i ulike land og epoker.

Et nyttig skille går mellom hvor mye frihet den enkelte skal ha, og hvor mye fellesskapet (ofte representert ved staten) skal styre. Noen ideologier legger størst vekt på individets frihet og eiendomsrett, andre på likhet og felles løsninger. Mange moderne demokratier, deriblant Norge, bygger på en blanding.

Venstre–høyre-aksen: hvor kommer den fra?

Begrepene «venstre» og «høyre» stammer fra den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Under den franske revolusjonen satte motstanderne av kongen seg til venstre for møtelederen, mens tilhengerne av monarkiet og de etablerte ordningene samlet seg til høyre. Plasseringen i salen ble raskt en merkelapp på selve standpunktene, og utover 1800-tallet ble venstre–høyre vanlige betegnelser på politiske retninger.

I dag brukes aksen som en forenklet oversikt. Grovt sagt vektlegger venstresiden økonomisk utjevning, offentlige fellesløsninger og en aktiv stat, mens høyresiden vektlegger individuell frihet, markedsøkonomi og en mindre stat. Aksen fanger likevel ikke alt: spørsmål om miljø, innvandring, verdier og sentralisering følger ikke alltid den samme linjen. Derfor snakker statsvitere ofte om flere akser, for eksempel en økonomisk venstre–høyre-akse og en egen verdiakse.

Hvordan skiller ideologiene seg fra hverandre?

Ideologiene skiller seg først og fremst på noen gjennomgående spørsmål. Å kjenne disse gjør det enklere å plassere dem:

• Individ eller fellesskap: Er enkeltmennesket utgangspunktet, eller er det gruppen, klassen eller nasjonen som teller mest?
• Statens rolle: Skal staten være liten og tilbakeholden, aktiv og styrende – eller helst ikke finnes i det hele tatt?
• Eiendom og økonomi: Skal produksjonsmidler og eiendom være private, felles eller statlige?
• Endring eller bevaring: Bør samfunnet endres raskt, gradvis, eller helst bevares slik det er?
• Likhet eller frihet: Hvilket hensyn veier tyngst når de to kommer i konflikt?

De ti ideologiene under besvarer disse spørsmålene ulikt. Les videre for en kort, nøytral forklaring av hver – og klikk deg inn på fordypningssidene for mer.

De ti ideologiene forklart

Liberalisme

Liberalismen setter individets frihet og rettigheter i sentrum. Den vokste fram på 1600- og 1700-tallet, og den engelske filosofen John Locke regnes som en av grunnleggerne med tanken om at mennesket har naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom. Statens viktigste oppgave er å beskytte disse rettighetene, ikke å styre borgerne mer enn nødvendig. Klassisk og økonomisk liberalisme legger vekt på markedsøkonomi og en begrenset stat, mens sosialliberalismen aksepterer at staten må gripe inn for å sikre like muligheter. Les mer på siden om liberalisme.

Konservatisme

Konservatismen vil bevare verdier og institusjoner som har vist seg å fungere, og er skeptisk til raske, teoretiske omveltninger. Den britiske tenkeren Edmund Burke formulerte mange av ideene som en reaksjon på den franske revolusjonen i 1789. Konservative mener endring bør skje gradvis og med respekt for erfaring, tradisjon og fellesskap, ikke gjennom brå brudd. I Norge er dette idégrunnlaget tydeligst hos Høyre. Mer finner du på siden om konservatisme.

Sosialisme

Sosialismen vokste fram på 1800-tallet som en kritikk av den tidlige kapitalismen og liberalismen. Kjernen er økonomisk likhet og fellesskapets kontroll over sentrale ressurser. Karl Marx er den mest kjente teoretikeren og mente at det liberalistiske systemet førte til kriser og at arbeiderne ble utnyttet. Sosialister vil utjevne forskjeller gjennom offentlig styring, omfordeling og sterke fellesskapsløsninger. Retningen spenner fra reformvennlige til revolusjonære varianter. Les videre om sosialisme.

Sosialdemokrati

Sosialdemokratiet er en reformistisk gren av sosialismen som vil nå målene om likhet og velferd gjennom demokratiske, fredelige reformer – ikke revolusjon – og innenfor en markedsøkonomi. Tyskeren Eduard Bernstein ga retningen et teoretisk grunnlag rundt år 1900 med tanken om at sosialismen kunne oppnås skritt for skritt. Sosialdemokratiet står bak den nordiske velferdsmodellen med sterk velferdsstat og brede fellesordninger, og er i Norge sterkest forbundet med Arbeiderpartiet. Mer på siden om sosialdemokrati.

Kommunisme

Kommunismen er en revolusjonær retning innen sosialismen som har som mål et klasseløst samfunn med felles eie av produksjonsmidlene og, på lang sikt, uten stat. Karl Marx og Friedrich Engels la grunnlaget i Det kommunistiske manifest fra 1848. På 1900-tallet ble kommunismen gjennomført i land som Sovjetunionen, der den i praksis førte til ettpartistater med sterk sentral styring. Les mer om kommunisme.

Anarkisme

Anarkismen er motstand mot all tvangsmakt, særlig staten, og bygger på frivillig samarbeid mellom frie mennesker. Franskmannen Pierre-Joseph Proudhon var den første som kalte seg anarkist og er kjent for utsagnet «eiendom er tyveri» (1840), mens russeren Mikhail Bakunin utviklet en kollektivistisk variant. Anarkister er ikke tilhengere av kaos, men av et samfunn organisert nedenfra uten overordnet statsmakt. Les videre om anarkisme.

Syndikalisme

Syndikalismen vil at arbeiderne selv skal kontrollere produksjonen gjennom fagforeningene, ikke gjennom partier eller staten. Den revolusjonære generalstreiken står sentralt som virkemiddel. Retningen var særlig sterk i tiårene rundt år 1900, også i den norske arbeiderbevegelsen. Syndikalismen er nært beslektet med anarkismen, og anarkosyndikalisme kombinerer de to. Mer på siden om syndikalisme.

Nasjonalisme

Nasjonalismen setter nasjonen og den nasjonale identiteten i sentrum og mener at folk med felles kultur, historie eller språk bør ha rett til selvstyre. Den spilte en viktig rolle da mange europeiske nasjonalstater ble til på 1800-tallet. Nasjonalisme finnes i ulike former: en inkluderende, medborgerlig variant basert på felles institusjoner, og en mer ekskluderende, etnisk variant. Les videre om nasjonalisme.

Fascisme

Fascismen er en autoritær og ekstremt nasjonalistisk ideologi som avviser både liberalt demokrati og kommunisme. Den dyrker en sterk stat, én leder og nasjonens enhet, og undertrykker politisk opposisjon. Benito Mussolini grunnla den første fascistiske bevegelsen i Italia i mars 1919 og kom til makten etter marsjen mot Roma i 1922. Fascismen er beslektet med andre former for autoritarisme. Mer på siden om fascisme.

Teokrati

Teokrati er en styreform der makten i prinsippet tilhører en gud, men i praksis utøves av religiøse ledere eller et presteskap som styrer etter religiøs lov. Begrepet ble myntet av den jødiske historikeren Josephus. Dagens mest kjente eksempler er Iran, der det shiamuslimske lederskapet har stor makt etter revolusjonen i 1979, og Vatikanstaten. Teokrati står i motsetning til det sekulære, verdslige styret de fleste vestlige demokratier bygger på. Les videre om teokrati.

Ideologiene i norsk politikk

De fleste norske partiene bygger på én eller flere av ideologiene over, men i moderat, demokratisk form. Ifølge Store norske leksikon regnes Arbeiderpartiet som sosialdemokratisk, SV og Rødt som sosialistiske (Rødt lengst til venstre), Høyre som konservativt og økonomisk liberalt, og Venstre som et sosialliberalt sentrumsparti. Senterpartiet har en sentrums- og distriktsprofil, Kristelig Folkeparti bygger på kristendemokrati, og Fremskrittspartiet kombinerer liberalistiske og verdikonservative trekk. Miljøpartiet De Grønne plasserer seg utenfor den klassiske venstre–høyre-aksen.

Det er viktig å huske at partiene ikke er «rene» ideologier. Et parti kan være økonomisk liberalt og samtidig verdikonservativt, eller sosialdemokratisk med grønne innslag. Vil du se hvordan partiene fordeler seg, kan du gå videre til oversikten over partiene på Stortinget.

Vanlige misforståelser om ideologiene

Fordi ideologiene ofte brukes som skjellsord i debatten, er det lett å misforstå dem. Her er noen av de vanligste feilene:

• «Anarkisme betyr kaos.» Nei. Anarkisme handler om et samfunn uten tvangsmakt, organisert nedenfra – ikke om lovløshet.
• «Sosialisme og kommunisme er det samme.» Kommunisme er én revolusjonær gren av sosialismen. Sosialdemokrati er en annen, reformistisk gren som er noe helt annet enn kommunisme.
• «Liberal betyr venstreorientert.» I Norge viser liberalisme først og fremst til individuell frihet og markedsøkonomi, ikke til venstresiden slik ordet ofte brukes i amerikansk debatt.
• «Nasjonalisme er det samme som fascisme.» Nei. Fascisme inneholder ekstrem nasjonalisme, men nasjonalisme kan også opptre i fredelige, demokratiske former.
• «Et parti følger én ideologi.» De fleste partier kombinerer flere tradisjoner og endrer seg over tid.

Hvordan bruke ideologiene til å forstå egne standpunkter?

Ideologiene er et verktøy for å sortere egne meninger. Spør deg selv hvor du står på spørsmålene over: Hvor mye bør staten styre? Hva veier tyngst av frihet og likhet? Bør samfunnet endres raskt eller bevares? Svarene plasserer deg som regel nær én eller to av ideologiene – og dermed nær partiene som bygger på dem. Er du usikker, kan du lese videre om hvordan du finner partiet som passer dine verdier.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hva er forskjellen på en ideologi og et parti?

En ideologi er idégrunnlaget – et sammenhengende sett med ideer om hvordan samfunnet bør være. Et parti er en organisasjon som stiller til valg og bygger politikken sin på én eller flere ideologier. Et parti kan altså hente fra flere ideologiske tradisjoner samtidig.

Hvor mange politiske ideologier finnes det?

Det finnes ikke et fast antall, fordi ideologier utvikler seg og kan deles inn på ulike måter. Valgomater.no tar for seg ti sentrale ideologier: liberalisme, konservatisme, sosialisme, sosialdemokrati, kommunisme, anarkisme, syndikalisme, nasjonalisme, fascisme og teokrati.

Hva betyr venstre og høyre i politikken?

Begrepene stammer fra seteplasseringen i den franske nasjonalforsamlingen i 1789. I dag vektlegger venstresiden grovt sagt økonomisk utjevning og en aktiv stat, mens høyresiden vektlegger individuell frihet og markedsøkonomi. Aksen er en forenkling og fanger ikke alle politiske spørsmål.

Er sosialdemokrati det samme som sosialisme?

Sosialdemokrati er en gren av sosialismen, men skiller seg ved å ville nå målene gjennom demokratiske reformer innenfor en markedsøkonomi, ikke gjennom revolusjon. Den nordiske velferdsmodellen er et eksempel på sosialdemokrati i praksis.

Hvilke ideologier bygger de norske partiene på?

Arbeiderpartiet regnes som sosialdemokratisk, SV og Rødt som sosialistiske, Høyre som konservativt og økonomisk liberalt, og Venstre som sosialliberalt. De fleste partier kombinerer flere tradisjoner, og noen, som Miljøpartiet De Grønne, plasserer seg utenfor den klassiske venstre–høyre-aksen.