Hopp til innhold

Nasjonalisme

nasjonalisme

Nasjonalisme er en politisk idé og et følelsesmessig tankesett som setter nasjonen i sentrum: tanken om at et folk med felles kultur, historie, språk eller opphav utgjør en enhet som bør ha rett til å styre seg selv i sin egen stat. Ordet vekker ulike assosiasjoner – for noen handler det om frigjøring og folkestyre, for andre om grenser, utestengelse og fortidens storhetstid. Begge deler ligger i begrepets historie. Denne artikkelen forklarer hva nasjonalisme er, hvor ideen kommer fra, hvordan den har utviklet seg fra den franske revolusjon til i dag, og hvilke former den finnes i.

Viktige punkter

  • Hva: Nasjonalisme er læren om at et folk med felles kultur, språk eller opphav utgjør en nasjon som bør ha sin egen stat eller utstrakt selvstyre.
  • Opprinnelse: Ordet kommer fra latin natio («fødsel»). Som moderne politisk idé vokste nasjonalismen fram fra slutten av 1700-tallet.
  • To hovedformer: statsborgerlig (sivil) nasjonalisme bygger på felles verdier og statsborgerskap; etnisk nasjonalisme bygger på felles opphav og kultur.
  • Bakside: I ekstrem form (som nazismen) kan nasjonalisme bli ekskluderende og rasistisk.
  • Norge: Nært knyttet til nasjonsbyggingen på 1800-tallet, Grunnloven av 1814 og unionsoppløsningen i 1905.

Hva er nasjonalisme?

Nasjonalisme er læren om at verden naturlig deler seg inn i nasjoner, og at den enkelte nasjon bør være rammen for politisk makt. Kjernen er prinsippet om folkesuverenitet: at legitim makt springer ut av folket selv, ikke av en konge, en adel eller en fremmed makt. Ut fra dette følger kravet om at nasjonen skal ha sin egen stat, eller i det minste utstrakt selvstyre.

Ordet kommer fra det latinske natio, som betyr «fødsel» eller «opphav», og pekte opprinnelig på en gruppe mennesker med felles opprinnelse. Over tid ble begrepet knyttet til staten – et politisk avgrenset område der innbyggerne deler en sosial og kulturell identitet.

Nasjon, stat og nasjonalstat

Tre begreper blir lett blandet sammen:

  • Nasjon: et fellesskap av mennesker som opplever at de hører sammen på grunn av felles kultur, språk, historie eller opphav.
  • Stat: en politisk organisasjon med et avgrenset territorium, en befolkning og en regjering som har øverste myndighet.
  • Nasjonalstat: idealet der én nasjon og én stat faller sammen – der statens grenser omtrent svarer til folkets utbredelse.

I praksis finnes det nesten ingen rene nasjonalstater; de fleste land rommer flere språk, kulturer og minoriteter. Nasjonalstaten er derfor like mye et ideal og et prosjekt som en virkelighet.

En moderne idé

Mange forskere mener nasjonalisme er et relativt nytt fenomen som vokste fram fra slutten av 1700-tallet. Statsviteren Benedict Anderson beskrev i boken Imagined Communities (1983) nasjonen som et «forestilt fellesskap»: medlemmene vil aldri møte hverandre, men bærer likevel et bilde av at de hører sammen. Historikere som Ernest Gellner og Eric Hobsbawm knyttet framveksten til industrialisering, trykte masseaviser og et felles skriftspråk, som gjorde det mulig å tenke på millioner av fremmede som «oss».

Historie og fremvekst

Nasjonalismen har beveget seg fra å være en frigjøringskamp mot undertrykkelse til også å bli forbundet med bevegelser som ønsker strengere grenser og dyrker fortidens storhet. Veien dit går fra opplysningstidens Europa til dagens politikk.

Den franske revolusjon og folkesuvereniteten

Den moderne nasjonalismen regnes ofte for å ha fått sin politiske form under den franske revolusjon (1789–1799). Franskmennene var lei av et enevelde og et standssamfunn der kongen og adelen styrte, mens de sosiale forskjellene var enorme. Med stormingen av Bastillen 14. juli 1789 og slagordet «frihet, likhet og brorskap» ble en ny idé satt ut i livet: makten tilhørte nasjonen – det franske folket – og ikke kongen.

Kong Ludvig XVI ble henrettet i januar 1793 og dronning Marie Antoinette i oktober samme år. Det berømte sitatet «la dem spise kake» tilskrives ofte Marie Antoinette, men det er med stor sannsynlighet en myte. Uttrykket stammer fra Jean-Jacques Rousseaus Bekjennelser (skrevet rundt 1765), der han gjengir ordene til en navnløs «stor prinsesse» – lenge før Marie Antoinette kom til Frankrike. Først på 1800-tallet ble ordene festet til henne. Revolusjonen avskaffet eneveldet og standssamfunnet, gjorde Frankrike til en republikk og la grunnlaget for ideen om nasjonalstaten.

Ideene sprer seg på 1800-tallet

Ideen om at folket selv skulle bestemme, spredte seg raskt. Allerede i 1776 hadde tretten britiske kolonier i Nord-Amerika erklært seg uavhengige og dannet USA, et forbilde på en stat bygd på folkelig selvstyre og frihandel. Utover 1800-tallet – ofte kalt «nasjonalismens århundre» – vokste nasjonale bevegelser fram over hele Europa. Tyskland og Italia ble samlet til nasjonalstater, og mange folk krevde frihet fra storrikene.

Med nasjonsfølelsen fulgte en kulturell oppblomstring. Interessen for egen historie, eget språk, folkeeventyr, kunst og musikk vokste – det vi kaller nasjonalromantikken. Samtidig fikk nasjonalismen en bakside: konkurransen mellom statene om å være størst og mektigst tippet over i stormaktsambisjoner, kappløp om kolonier og imperialisme, der koloniene ble plyndret og beskattet for å finansiere ekspansjonen.

Industrialisering og nye ideologier

Mot slutten av 1800-tallet endret industrialiseringen samfunnet dramatisk. Produksjonen ble flyttet fra håndarbeid til fabrikker, og folk flyttet fra jordbruket inn til byene for å arbeide. Forholdene i fabrikkene var ofte harde: arbeiderne fikk dårlig betalt og levde i trange kår, byene ble overbefolket, og de sosiale forskjellene vokste – samtidig som fabrikkeierne tjente seg rike. Reaksjonen på denne nye ulikheten ga næring til helt andre ideologier, særlig sosialismen og kommunismen, som ville omfordele makt og velstand.

Fra Versailles til andre verdenskrig

Etter første verdenskrig var nasjonalismen både sterk og sårbar. Tyskland fikk mye av skylden for krigen og ble ydmyket gjennom Versaillestraktaten i 1919. Den knuste nasjonalfølelsen og det økonomiske sammenbruddet skapte et nasjonalt raseri som politikere med helt andre motiver utnyttet. Adolf Hitler kom til makten i 1933 med en ekstrem, rasistisk nasjonalisme – nazismen. Den førte til andre verdenskrig (1939–1945) og Holocaust, der nazistene forsøkte å utrydde Europas jøder og andre grupper de regnet som mindreverdige. For mange står dette som det grelleste eksempelet på hvor galt det kan gå når mennesker sorteres etter etnisitet og «rase». Nazismen er beslektet med fascismen og med autoritære styreformer mer generelt.

Etter andre verdenskrig

I tiårene etter 1945 hang det en bismak ved ordet nasjonalisme. «Aldri mer krig» ble et samlende uttrykk, og åpenlys nasjonalstolthet ble i mange land sett med skepsis. Samtidig drev avkoloniseringen fram en bølge av ny nasjonalisme da tidligere kolonier i Asia og Afrika krevde selvstendighet. Fra 1980- og 1990-tallet vokste det i Vesten fram en ny generasjon nasjonalister, ofte innvandringskritiske og opptatt av å «ta tilbake» det de oppfattet som nasjonens storhetstid. Fra da av ble nasjonalisme oftere plassert på høyresiden i det politiske landskapet.

Ulike former og skillelinjer

Nasjonalisme er ikke én ting. Den viktigste skillelinjen går mellom hvem som regnes som en del av nasjonen – om medlemskapet bygger på felles verdier og statsborgerskap, eller på felles opphav.

Sivil: fellesskap gjennom statsborgerskap

Statsborgerlig nasjonalisme definerer nasjonen gjennom felles lover, institusjoner og demokratiske verdier. Hvem som helst kan i prinsippet bli en del av fellesskapet ved å bli statsborger og slutte seg til verdiene, uansett bakgrunn. Denne formen knyttes ofte til arven fra den franske revolusjon og til ideen om borgernes rettigheter.

Etnisk: fellesskap gjennom opphav

Etnisk nasjonalisme definerer nasjonen gjennom felles avstamning, språk og kultur – medlemskap er noe du i stor grad fødes inn i. Denne retningen knyttes historisk til tyske tenkere som Herder og Fichte på begynnelsen av 1800-tallet. I sin ytterste form kan etnisk nasjonalisme bli ekskluderende og rasistisk, slik nazismen var.

Skillet mellom sivil og etnisk nasjonalisme er nyttig, men ikke skarpt: de fleste virkelige nasjonale bevegelser har hatt innslag av begge.

Sammenligning

TrekkStatsborgerlig (sivil) nasjonalismeEtnisk nasjonalisme
Hvem hører til?Alle som er statsborgere og slutter seg til felles verdierDe som deler opphav, språk og kultur
GrunnlagLover, institusjoner og demokratiske rettigheterAvstamning og kulturarv
MedlemskapKan oppnås (åpent)Fødes i stor grad inn i (lukket)
Historisk forbildeDen franske revolusjonTysk romantikk (Herder, Fichte)
Holdning til innvandringI prinsippet åpen, ofte med krav om tilpasningOfte restriktiv

Moderat og radikal retning

I dagens politikk brukes ofte et praktisk skille mellom moderat og radikal nasjonalisme. Moderat nasjonalisme handler om nasjonal stolthet, tradisjoner og verdier, bygger på kompromiss og er åpen for innvandring og nye statsborgere, gjerne med krav om tilpasning til språk og skikker. Radikal nasjonalisme er mer reaksjonær og sterkt kritisk til innvandring, særlig fra andre kulturområder, og kan gli over i fremmedfiendtlighet.

Nasjonalisme i Norge

Norsk nasjonalisme er tett knyttet til nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Grunnloven av 17. mai 1814 ga Norge en egen forfatning, men landet gikk samtidig inn i en personalunion med Sverige. Gjennom hundreåret vokste en sterk nasjonal bevegelse fram, båret av nasjonalromantikken: innsamling av folkeeventyr, utviklingen av et eget skriftspråk, og kunst og musikk som skulle være særegent norsk.

Nasjonsbyggingen kulminerte med unionsoppløsningen i 1905, da Stortinget 7. juni erklærte unionen med Sverige oppløst. Prosessen forløp fredelig, og Norge fikk egen konge og egen utenrikspolitikk. 17. mai er fortsatt den fremste markeringen av norsk nasjonal identitet. I moderne norsk politikk finnes moderat nasjonalisme som vektlegging av nasjonale interesser, kultur og selvråderett på tvers av partiene, mens mer innvandringskritiske strømninger først og fremst er synlige på høyresiden. Vil du se hvor partiene står, kan du bruke valgomaten for å finne partiet som passer dine verdier.

Eksempler fra dagens verden

Nasjonalisme finnes i dag i både moderat og mer ekstrem form over hele verden. Et mye omtalt eksempel er USA, der en mer konfronterende nasjonalisme ble tydelig under og etter Donald Trumps presidentperiode. Da Trump tapte presidentvalget i november 2020, stormet tilhengere USAs kongress 6. januar 2021, ikledd nasjonale flagg og symboler, i troen på at valget var stjålet og at «folket» måtte ta makten tilbake.

Det er fristende å trekke en parallell til de franske revolusjonære som drøyt 230 år tidligere stormet mot makthaverne i troen på at eliten undertrykte folket. Men parallellen har en ironi: der revolusjonen i 1789 var en kamp for folkestyre og nye rettigheter, var kongresstormingen et forsøk på å omstøte et demokratisk valgresultat. Nettopp det illustrerer hvordan nasjonalisme har beveget seg fra den ene siden av det politiske spekteret til den andre, og at ideologier hele tiden er i utvikling.

Vanlige myter og forenklinger

Flere myter og forenklinger følger begrepet:

  • «Nasjonalisme er det samme som nazisme eller rasisme.» Nazismen var en ekstrem, rasistisk form for nasjonalisme, men moderat og statsborgerlig nasjonalisme kan være demokratisk og inkluderende.
  • «Nasjonalisme og patriotisme er det samme.» Patriotisme beskriver vanligvis kjærlighet til eget land, mens nasjonalisme er en politisk lære om at nasjonen bør være rammen for staten – og kan innebære at egen nasjon settes over andre.
  • «Nasjoner har alltid eksistert.» Mange forskere mener tvert imot at nasjoner i moderne forstand er konstruert de siste par hundre årene.
  • «Nasjonalisme hører bare hjemme på høyresiden.» Historisk har nasjonalisme vært knyttet både til venstreorienterte frigjøringsbevegelser og til høyreorienterte strømninger.

Vil du forstå hvordan slike ideer plasserer seg i det politiske landskapet, kan det hjelpe å lese mer om hva politikk er og om beslektede ideologier som konservatisme.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hva betyr det med enkle ord?

Nasjonalisme er tanken om at et folk med felles kultur, språk eller historie utgjør en nasjon som bør styre seg selv i sin egen stat. Kjernen er at makten skal springe ut av folket.

Er det det samme som rasisme?

Nei. Rasisme kan være en del av ekstreme, etniske former for nasjonalisme, men moderat og statsborgerlig nasjonalisme bygger på felles verdier og statsborgerskap og trenger ikke være rasistisk.

Hva skiller det fra patriotisme?

Patriotisme beskriver vanligvis kjærlighet og lojalitet til eget land. Nasjonalisme er en politisk lære om at nasjonen bør være grunnlaget for staten, og kan innebære at man setter egen nasjon over andre.

Når oppsto ideologien?

Den moderne nasjonalismen fikk sin politiske form fra slutten av 1700-tallet, særlig med den amerikanske og den franske revolusjon, og 1800-tallet blir ofte kalt «nasjonalismens århundre».

Hva skiller den sivile og den etniske formen?

Sivil (statsborgerlig) nasjonalisme definerer nasjonen gjennom felles verdier og statsborgerskap, som man kan slutte seg til. Etnisk nasjonalisme definerer nasjonen gjennom felles opphav, språk og kultur, som man i stor grad fødes inn i.