Man forbinder gjerne statsråd med en leder av departementet. Vi hører gjerne om at regjeringen har utnevnt de ulike statsrådene etter et valg. Disse statsrådene sammen med statsministeren danner regjeringen. Men man bruker også ordet i forbindelse med formelle møter.
Kongen i Statsråd
Helt konkret sier loven om «Kongen i statsråd», at regjeringen skal samles til et møte der de legger frem hvilke beslutninger de har kommet fram til den seneste uken. Dette møtet skal holdes hver fredag kl.11. Det er ikke alltid Kongen er til stedet, enten på grunn av sykdom eller offisielle besøk. Andre i familien kan da tre inn.
Grunnen til at man har denne formelle ordningen, ligger tilbake i tid. Det skal nemlig opprettholde den treenige maktfordelingen som man ble enige om for over 200 år siden. Før dette hadde kongen i seg selv kanskje hatt for mye makt. I dag er det likevel en mer tradisjonell begivenhet, og med dagens bestemmelser er møtet kun formelt.
Formelt, eller som det også heter de jure, er kongelige resolusjoner Kongens egne, men reelt, eller de facto som det også heter, er resolusjonene regjeringens, eller den enkelte statsråds.
Les også: Norges politiske system.
Kongelig resolusjon
I følge Grunnloven § 28 er det saker av spesiell viktighet som skal besluttes ved kongelig resolusjon, eksempelvis utnevnelser til statlige embeter og benådninger. Hva som er en sak av viktighet må vurderes konkret, og det tas i praksis betydelig hensyn til størrelsen på statens aktivitet i samfunnet. Videre har Kongen har rett til å bruke benådning. Her er det statsrettslig antatt at det kun er benådning som må skje i statsråd, og Justis- og beredskapsdepartementet har fått fullmakt til å avslå søknader. I dag en § 20 opphevet, slik at dette ikke kun er en bestemmelse tatt av Kongen selv.
Vedtak fattet av Kongen i statsråd
Vedtak fattet av Kongen i statsråd kontrasigneres av statsministeren som dermed formelt holder Kongen ansvarsfri for de vedtak som fattes. Kongen i statsråd er også et uttrykk som brukes i fullmaktslover når Stortinget delegerer myndighet til regjeringen uten at denne kan delegere videre. Det følger av dette ledelsesprinsippet at Kongen avgjør hvilket nivå og hvilken etat som skal løse en gitt gruppe saker.
Av eksempler fra den ordinære lovgivning kan nevnes at det kun er Kongen som kan avgjøre spørsmålet om det skal tas ut tiltale for domstolene med påstand om straff av embetsmenn og visse tjenestemenn. Direkte under kongen står riksadvokaten.
