Anarkisme

Anarkisme er en politisk filosofi som mener at staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som vil fjerne eller sterkt redusere alle former for tvangsmakt. Målet er et samfunn bygd på frivillig samarbeid og størst mulig individuell frihet – ikke kaos, slik kritikere ofte hevder. I denne artikkelen får du en nøytral og faktabasert oversikt over hva anarkisme er, hvor ideen kommer fra, de viktigste tenkerne og retningene, og hvordan ideologien forholder seg til sosialisme og andre politiske retninger.

Hva er anarkisme?

Anarkisme er en samlebetegnelse for samfunns- og politiske teorier som ser på de fleste eller alle former for maktutøvelse og myndighet som noe uønsket, som bør bekjempes og avskaffes. Anarkister mener at mennesket har rett til stor økonomisk, sosial og politisk selvbestemmelse, og at samfunnet i stedet bør organiseres gjennom frivillige fellesskap og sammenslutninger.

Et kjennetegn ved anarkismen er motstanden mot all hierarkisk kontroll, enten den kommer fra staten eller fra en eier av kapital, fordi slike maktstrukturer etter anarkistenes syn undertrykker individet. Det anarkister ønsker å oppnå, er «orden nedenfra og opp» – en orden som springer ut av frie avtaler mellom likeverdige mennesker, ikke en orden som tvinges på folk ovenfra av myndighetene. Anarkisme skiller seg dermed skarpt fra ideologier som bygger på en sterk, sentralisert stat.

Hvor kommer ordet «anarki» fra?

Ordet anarkisme stammer fra det greske anarchia, som betyr en tilstand uten hersker eller leder («uten hersker»). Begrepet kom i bruk på 1600-tallet, først som et nedsettende stempel på kravene til ulike opprørsgrupper og radikale tenkere. I dagligtale brukes «anarki» ofte som et synonym for kaos og lovløshet, men i politisk teori betyr det noe annet: et samfunn uten tvangsmakt, men ikke nødvendigvis uten orden eller organisering.

Er anarkisme det samme som kaos?

Nei – at anarkisme er lik kaos er en av de vanligste misforståelsene. Av sine motstandere blir anarkister ofte beskyldt for å være tilhengere av kaos, men det er lite grunnlag for en slik påstand i selve den anarkistiske teorien. Anarkister ønsker tvert imot en bestemt form for orden: en som er basert på frivillig samarbeid, selvstyre og gjensidig hjelp i stedet for tvang. Samtidig er det vanskelig å si sikkert hva anarkisme ville ført til i praksis over lang tid, fordi man har svært begrenset erfaring med anarkisme som fungerende politisk system i et helt samfunn.

Anarkismens historie

Anarkismen har lange tradisjoner. Ideer som ligner anarkistiske tanker finnes helt tilbake i antikken, blant stoikerne og gnostikerne, og senere hos kristne mystikere i middelalderen. Elementer dukket også opp i bevegelser som det engelske bondeopprøret i 1381, hos gjendøperne i Tyskland rundt 1530 og hos «levellerne» i England rundt 1650. Som en systematisk, gjennomtenkt politisk ideologi vokste anarkismen likevel først fram mot slutten av 1700-tallet, i takt med kapitalismens og det moderne statsapparatets gjennombrudd.

Godwin og de tidlige tenkerne

Den britiske forfatteren William Godwin regnes ofte som den første som ga anarkismen en systematisk form. I verket Enquiry Concerning Political Justice fra 1793 argumenterte han for at staten burde avskaffes helt, fordi den ble et redskap for de herskende til å utøve vold mot innbyggerne. På 1840-tallet utviklet tyskeren Max Stirner en individualistisk, egoistisk variant der enkeltmenneskets suverenitet står i sentrum.

Proudhon – anarkismens far

Det var franskmannen Pierre Proudhon som for alvor koblet anarkismen til arbeiderbevegelsen. I boken Hva er eiendom? fra 1840 lanserte han det berømte slagordet «eiendom er tyveri» og var trolig den første som åpent kalte seg anarkist. Han utformet et anarkistisk program som fikk oppslutning blant håndverkere og arbeidere, og han koblet anarkismen sammen med en frihetlig form for sosialisme. Derfor har han også blitt kalt anarkismens far.

Bakunin og den revolusjonære retningen

I 1860-årene utviklet den russiske revolusjonære Mikhail Bakunin en mer aktivistisk og revolusjonær variant av anarkismen. Han mente at den herskende eiendomsklassen måtte styrtes og staten knuses gjennom opprør. Bakunin ble en sentral motstander av Karl Marx i Den første internasjonale (Den internasjonale arbeiderassosiasjonen), og striden endte med at tilhengerne hans ble ekskludert på kongressen i Haag i 1872. Både Proudhons og Bakunins lære ble skarpt kritisert av Karl Marx, fordi den etter hans mening førte arbeiderne bort fra den organiserte politiske kampen for å vinne makt i staten og gjøre den om til et redskap for forvaltningen av samfunnets verdiskaping.

Kropotkin og den kooperative retningen

På slutten av 1870-tallet utviklet russeren Pjotr Kropotkin, sammen med blant andre Élisée Reclus, en «kooperativ» anarkisme. Denne retningen forkastet individuell bruk av vold og ville bygge samfunnet som frie føderasjoner av små produsent- og forbrukergrupper, der både produksjonsmidler og forbruksvarer var felleseie. I verk som Erobringen av brødet (1892) og Gjensidig hjelp (1902) argumenterte Kropotkin for at samarbeid og gjensidig hjelp, ikke konkurranse, er den viktigste drivkraften i både naturen og samfunnet. Denne retningen blir ofte kalt anarkokommunisme.

«Handlingens propaganda»

Et ytterpunkt i anarkismens historie var den revolusjonære retningen som gjennom teorien om «handlingens propaganda» forsvarte politiske attentater som middel i den revolusjonære kampen på slutten av 1800-tallet. Det var denne voldelige grenen, knyttet til enkeltpersoner og aksjoner, som ga anarkismen mye av dens skremmebilde i offentligheten – selv om de aller fleste anarkistiske tenkere, som Kropotkin, tok avstand fra terror.

Ulike retninger innen anarkisme

Anarkisme er ikke én enhetlig lære, men en familie av retninger som er enige om målet – et samfunn uten tvangsmakt – men uenige om veien dit og om hvordan økonomien skal organiseres. De viktigste retningene er:

• Individualistisk anarkisme: Setter enkeltmenneskets frihet og selvbestemmelse høyest. Max Stirners egoisme er et tidlig eksempel.
• Kollektivistisk anarkisme og anarkokommunisme: Vil ha felles eierskap til produksjonsmidlene og fordeling etter behov. Bakunin og Kropotkin er sentrale.
• Anarkosyndikalisme: Ser frie fagforeninger og arbeiderstyrte bedrifter som kjernen i et nytt samfunn. Streik og direkte aksjon er viktige virkemidler, og retningen er nært beslektet med syndikalismen.
• Anarkokapitalisme: En moderne, markedsliberal variant som vil avskaffe staten, men beholde privat eiendom og frie markeder. Den står ideologisk nærmere liberalismen enn den sosialistiske anarkismen.
• Grønn og økologisk anarkisme: Kobler motstanden mot hierarki til kampen mot miljøødeleggelse og legger vekt på desentraliserte, bærekraftige lokalsamfunn.

Anarkisme i praksis – Spania og andre eksempler

Som politisk bevegelse spilte anarkismen en vesentlig rolle i Spania og i Latin-Amerika. Det tydeligste eksempelet er Spania på 1900-tallet, der den anarkosyndikalistiske fagforeningen CNT (grunnlagt i 1910) ble en massebevegelse med over en million medlemmer, støttet av den militante organisasjonen FAI (grunnlagt i 1927). Under den spanske borgerkrigen fra 1936 var anarkistene avgjørende for å slå ned et militærkupp i flere storbyer, og i deler av Katalonia og Aragón overtok arbeidere og bønder fabrikker, jernbaner og jordbruk i en kortvarig sosial revolusjon.

Erfaringene fra Spania viser både styrken og svakhetene ved anarkismen i praksis: evnen til å mobilisere store masser og organisere produksjon nedenfra, men også utfordringene med koordinering og med å forholde seg til en stat i krig. Anarkistiske ideer har senere dukket opp igjen i studentopprørene på 1960- og 1970-tallet og i nyere selvstyreprosjekter som Rojava i det nordlige Syria.

Anarkisme, sosialisme og andre ideologier

Anarkismen vokste tett sammen med arbeiderbevegelsen og smeltet på 1840-tallet delvis sammen med sosialismen gjennom Proudhon. Både anarkisme og marxistisk kommunisme vil avskaffe det kapitalistiske klassesamfunnet, men de er dypt uenige om staten: marxistene mente at arbeiderne måtte erobre statsmakten først, mens anarkistene ville avskaffe staten med én gang. Denne uenigheten var kjernen i bruddet mellom Bakunin og Marx.

Anarkismen slo aldri helt igjennom som styreform, men den har hatt stor betydning for utviklingen av moderne sosialisme, syndikalisme og kommunisme. Den står også som en prinsipiell motpol til ideologier som bygger på sterk sentralmakt, som autoritarisme. Vil du se hvordan anarkismen plasserer seg i det større bildet av politiske retninger, kan du lese mer om hva politikk er.

Vanlige misforståelser om anarkisme

Fordi ordet «anarki» i dagligtalen betyr kaos, er anarkisme en av de mest misforståtte ideologiene. Her er noen av de vanligste feilslutningene:

• «Anarkisme betyr ingen regler.» De fleste anarkister ønsker regler og organisering – men basert på frivillige avtaler, ikke tvang fra en stat.
• «Alle anarkister er voldelige.» Terror og attentater var knyttet til én historisk retning. Mange sentrale anarkister, som Kropotkin og Tolstoj, forsvarte ikkevold.
• «Anarkisme er bare et venstreprosjekt.» De fleste retningene er sosialistiske, men anarkokapitalismen er markedsliberal. Fellesnevneren er motstand mot staten, ikke et bestemt syn på eiendom.
• «Anarkisme er en umulig utopi.» Historiske eksempler som CNT i Spania viser at anarkistiske prinsipper har vært satt ut i livet i større skala, i hvert fall i perioder.

Hvem appellerer anarkismen til i dag?

Anarkismen appellerer særlig til mennesker som er sterkt opptatt av individuell frihet, maktkritikk og desentralisering, og som er skeptiske til store, hierarkiske institusjoner – enten det er staten, storselskaper eller internasjonale organisasjoner. Ideene lever videre i deler av miljøbevegelsen, i fagbevegelsen, i kooperativer og i ulike former for lokalt selvstyre, selv hos folk som ikke kaller seg anarkister. Som et helhetlig styringssystem står anarkismen likevel uten et eget parti i de fleste vestlige demokratier, inkludert Norge, der den i praksis fungerer mer som en idé- og inspirasjonskilde enn som et konkret politisk alternativ.

Vanlige spørsmål (FAQ)

Hva betyr anarkisme helt enkelt?

Anarkisme er en politisk filosofi som mener at staten og andre tvangshierarkier bør avskaffes eller sterkt begrenses, og at samfunnet i stedet bør bygges på frivillig samarbeid og individuell frihet. Ordet kommer fra gresk og betyr «uten hersker».

Er anarkisme det samme som kaos?

Nei. I dagligtale brukes «anarki» om kaos, men i politisk teori handler anarkisme om en annen form for orden – en som springer ut av frivillige avtaler mellom likeverdige mennesker i stedet for tvang ovenfra. Anarkister ønsker orden nedenfra, ikke uorden.

Hvem er anarkismens viktigste tenkere?

Blant de mest sentrale er William Godwin, Max Stirner, Pierre Proudhon (kalt anarkismens far), Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin. De representerer ulike retninger, fra individualistisk til kollektivistisk og kommunistisk anarkisme.

Hva er forskjellen på anarkisme og kommunisme?

Begge vil avskaffe det kapitalistiske klassesamfunnet, men de er uenige om staten. Marxistisk kommunisme mener arbeiderne først må erobre statsmakten, mens anarkismen vil avskaffe staten umiddelbart. Denne uenigheten lå bak bruddet mellom Bakunin og Marx.

Finnes det anarkistiske samfunn i dag?

Det finnes ingen rene anarkistiske stater, men anarkistiske prinsipper har vært satt ut i livet i perioder – tydeligst i deler av Spania under borgerkrigen fra 1936. Ideene lever videre i kooperativer, fagbevegelse, miljøbevegelse og selvstyreprosjekter som Rojava i Syria.