Det norske politiske miljøet blir styrt etter naktfordelingsprinsippet. Prinsippet sier at vi må ha en lovgivende makt, en utøvende makt og en dømmende makt.
For at man skal skjønne hvordan Norges politiske system er bygd opp, er man nødt til å se på historien bak det. Mange går sikkert i tog hver 17.mai, men det er ikke sikkert at alle vet helt hvorfor. Det var nemlig datoen da Norge ble en egenrådig nasjon, etter fristillingen fra Danmark.

Norges politiske system slik vi ser det i dag er et resultat av hva som ble avtalt og skrevet ned den gang på Eidsvoll i 1814.

Prinsippet om maktfordeling

Det politiske system som man ser i Norge i dag, bygger på maktfordeling. For å forstå maktfordelingsprinsippet, må man nesten gå enda lenger tilbake enn 1814, for å se på hva filosofen Montesquieu, som levde på 1700-tallet, mente om makt i samfunnet. Det skulle få stor påvirkning på den kommende revolusjonen, og senere også for norsk politikk.

Maktfordelingsprinsippet er det systemet det politiske miljøet i Norge er styrt etter. Prinsippet sier at vi må ha en lovgivende makt, en utøvende makt og en dømmende makt. For mange kan det høre ut som et unødvendig overstyrende system, som enten skal sette regler og begrensninger for oss, utøve maktbruk eller dømme folket, men faktum er at for at alle skulle kunne ha like muligheter og ikke bli diskriminert, så må ting settes i system. Og det er farer som anarki, enevelde, revolusjon, tyranni også videre som truer et samfunn uten struktur.

I dag forbinder vi politikk stort sett med den lovgivende makten, som representeres av Stortinget, en samling av utvalgte politikere som har påvirkningskraft i viktige saker. Men det er den utøvende makt som til slutt i samråd med kongen har det siste ordet. Denne regjeringen er representanter for det vinnende parti av siste valg, eller representanter fra en mindretallsregjering med mange forskjellige partier som samarbeider godt om de viktigste sakene.

Det som skjedde den 17.mai 1814, var at den norske Grunnloven ble skrevet ned, med tanke på at man skal ha en tredelt maktfordeling som alle er avhengige av hverandre og som må arbeide sammen for videre eksistens. På denne måten kan ikke verken Konge eller Kirke eller partier få for stor makt alene, men må dele den med de andre. Senere skal vi se på hva som kan gjøre at makthaverne mister makt eller får for stor makt.

Selv om Kongen selv kan velge ut en regjering bestående av en statsminister og minst syv andre ministere, så er det mest vanlig at regjeringen består av et utvalg representanter for det valgte partiet som velges i et Stortingsvalg. Regjeringen er de som så bestemmer hvilke lover som skal gjelde, hvilke som må fjernes eller fornyes, hvordan budsjettet skal settes opp også videre. Offisielt sett avklares slik ved kongens bord, selv den dag i dag.

En moderne regjering består av statsråder, og disse har ansvar for de ulike departementene. Departement er begrensede områder av det hele politiske ansvarsbildet, som for eksempel Arbeids- og sosialdepartementet eller Klima- og miljødepartementet. Disse departementene har underlagt seg en rekke andre avdelinger eller virksomheter, slik som Arbeidstilsynet, Statens Pensjonskasse og Riksmegleren. Disse skal igjen jobbe for folket, enten det er å forhandle gode lønnsvilkår eller arbeidstid. Man ser at den øverste makta strekker seg ned, ja, ned til det enkelte individ. Da skjønner man med en gang hvordan det er makten er fordelt, og at vanlige mennesker som oss selv kan påvirke politikken som føres i et land som Norge. Øverst i regjeringen sitter statsministeren, som i dag representeres av Erna Solberg, som samtidig er leder for partiet Høyre. Hun er gjennom tidene den andre norske kvinnelige statsminister.

Et annet organ som i stor representerer folket, er Stortinget. Stortinget består i dag av 169 representanter som er valgt ut fra de forskjellige fylkene. Stortinget består i motsetning til regjeringen, alle partier som har prestert over det som kalles sperregrensen. Et parti må ha en viss oppslutning i et stortingsvalg for å kunne få en eller flere representanter med som utjevningsmandat. Det er en representant som jevner ut antall representanter i Stortinget.

De politiske partiene har som oftest fanesaker som er mer eller mindre altomfattende når det gjelder deres retning og standpunkt. Alle partier vil ha saker som på en eller annen måte gagner folket, og det er på grunn av disse sakene at vi stemmer ved valg.

Partiene er organisert innad, men generelt er de organisert på et politisk barometer fra venstre til høyre. Venstreorienterte partier anses for å være sosialliberale, slik som Venstre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og MDG. Parti som anser seg får å være høyrevridde, er mer konservative eller borgerlige slik som Høyre og Fremskrittspartiet. Parti midt i mellom kan være Arbeiderpartiet, KRF og Senterpartiet. Noen parti vil altså fordele mer makt ut til folket, mens andre vil ha sterk styring og trygge rammer. De er alle innenfor Norges politiske system som verken kan eksistere alene eller gi all makt til folket.

Det er naturlig å tro av partiet Venstre er det mest venstreorienterte partiet i Norges politiske system, men det er det ikke. Partiene Rødt og Sosialistisk Venstreparti kommer mye lenger ut på venstresiden. Rødt har historisk sett veldig liten innflytelse og politisk betydning, mens Sosialistisk Venstreparti er blant de mest innflytelsesrike på den venstre fløyen. Arbeiderpartiet plasserer seg like til venstre for sentrumspartiene, Som det største partiet historisk sett. Vanligvis ligger Ap på rundt 30% omslutning. Begge partiene er sosialistiske.

KRF, Venstre og Senterpartiet er verken sosialistiske eller borgerlige partier.

På høyresiden av aksen finner man Høyre og FrP som er konservativt borgerlige. Det er likevel vanskelig å plassere disse partiene, da de ofte kan gå inn i mindretallsregjeringer med parti fra begge orienteringer. Det er vel likevel å anse slike samarbeid som et tegn på ønske om innflytelse, mer enn bastante, endrede syn. Det skal likevel sies at makten som regel legger seg rundt de to største partiene Høyre og Arbeiderpartiet, der de andre partiene som oftest kommer til kort, og da spesielt på programmet for saker.

Videre skal det politiske systemet i Norge forvaltes i stat, fylke og kommune. Sakene dreier seg ofte om desentralisering. Skal fylkene og kommunene ha makt, eller trenger de å styres? De skal levere en rekke tjenester til befolkningen, selv om de ikke har fullstendig suverenitet. Eller skal alt styres og bestemmes sentralt. Dette er dilemma som er vanskelig å styre over tid, og som har en tendens til å virke i konjunkturer i lengere perioder.

I stedet er det den Norske Stat og Kongen, gjennom lovbestemmelser som demokratiske valg, folkesuverenitet og nasjonalstaten, som skal føre makten tilbake til folket. Det betyr at valgdeltakelse, medlemskap i lokalpolitikk og det å bruke stemmen sin, er den beste måten å få igjennom sine saker.

Når det politiske systemet svekkes eller settes under press, kan befolkning oppfatte det som at de ikke styrer rettferdig. Slikt press kan for eksempel komme av vanskelige økonomiske tider, dårlig arbeidsmarked, sult eller krig. Når folket i lang nok tid føler at de ikke blir sett eller rettferdig behandlet, vil maktapparatet miste sin integritet. Men det kommer også som et resultat av at maktpersoner bruker makt for sin egen lykke. Mange av disse handlingene stammer fra atferdspsykologi, og handler om hvordan mennesker fungerer alene og i en gruppe.

Et sunt samfunn og et godt politisk system vet å finne balansegangen mellom straff og belønning, og har ikke folk som kun ønsker å utnytte en gitt situasjon, men har ønske om å berike en kultur, en gruppe og en stamme. Det Norske politiske system er til for det norske samfunnet.

Ønsker du å lære mer om politikk?

Vi har skrevet noen artikler om norsk poltitikk, som du kan lese mer om på politikkbloggen vår.