Diktatur er ikke et helt presist begrep, men betegner en styreform som karakteriseres ved stor grad av maktkonsentrasjon hos den eller de styrende.

Diktatur

Merkelig nok kommer ordet diktator fra et embete i den romerske republikk. På latin kommer ordet fra dictare som betyr å si noe igjen og igjen. En diktator ble normalt utnevnt for en begrenset periode på seks måneder når det var behov for spesielle tiltak.

Det mest kjente eksempel på en diktator som holdt på makten også etter seksmåneders perioden var over er Julius Cæsar. Historien forteller at man med jevne mellomrom måtte innsette en diktator for å rydde opp i rot og ubesluttsomhet som demokratiet kunne skape. Når ryddingen var unnagjort, burde man igjen innføre demokratiet.

Begrepet diktatur

Diktatur er ikke et helt presist begrep, men betegner en styreform som karakteriseres ved stor grad av maktkonsentrasjon hos den eller de styrende.

Det er vanlig å omtale ulike typer diktatur alt etter hvor mange de styrende er og hvor fullstendig fraværet av frihet er.

Er makten konsentrert hos én person, taler man om enmannsdiktatur, eller enevelde. Er makten konsentrert hos flere, kan man snakke om et kollegialt diktatur eller et fåmannsvelde. Eksempler på dette er militærjuntaer og til en viss grad ettpartistyrte land.

Beholder borgerne stort sett meningsfriheten, men taper det meste av handlingsfrihetene, taler man om et autoritært diktatur og dersom et diktatorisk styre fører til nesten total frihetsopphevelse, slik at borgerne ikke engang kan tro og mene hva de vil, taler man om et totalitært diktatur.

Noen eksempler på typiske diktaturer er monarkier hvor kongen og eventuelt dennes nærmeste har all makt, teokratier hvor et presteskap eventuelt på vegne av en guddom har all makt, militærjuntaer hvor militæret eller en kriger kaste har all makt.

Diktaturbegrepet har utviklet seg

I dag hører personlig diktatur til sjeldenhetene. Derfor har diktaturbegrepet utviklet seg til å omfatte ulike former for autoritært styresett, isteden for kun å beskrive det despotiske enmannsveldet eller fåmannsvelde det så kalte oligarkiet. Siden alle statlige styreformer har behov for å rettferdiggjøre eller legitimere seg selv overfor sin egen befolkning og omverdenen, brukes ofte påvisninger av indre eller ytre fiender eller teoretiske begrunnelser for å legitimere innføring av diktatur.

I dagens virkelighet er ingen diktaturer fullstendig diktatoriske på samme måte som ingen demokratier er fullstendig demokratiske. I dagens europeiske demokratier velges parlamentets representanter en gang hvert fjerde år. I så måte har folket – gjennom stemmeseddelen – innflytelse på hvem som velges. Hva folket derimot har liten eller ingen direkte innflytelse over, er de avgjørelsene som fattes. Det vil si beslutningene som partier og folkevalgte gjør i ulike saker mellom parlamentsvalgene. Eller som en berømt norsk statsviter – Stein Rokkan – formulerte det:

Stemmer ved valgene har betydning, men i mellomtida er det de med ressurser og innflytelse som bestemmer den praktiske politikken (Votes count, but resources decide).

Ønsker du å lære mer om politikk?

Vi har skrevet noen artikler om norsk poltitikk, som du kan lese mer om på politikkbloggen vår.